Det lukkede rom

Nobelinstituttet i Oslo i går formiddag: Under krystallprismekroner og fredsduer i gips doserte USAs viseutenriksminister Strobe Talbott om europeisk sikkerhetspolitikk for det norske, transatlantiske etablissementet. Striden om forhåndslagring av amerikanske miner ble ikke nevnt med ett ord.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Scenen var den samme, men anledningen en helt annen, da Nobelkomiteensleder Francis Sejersted i fjor høst kunngjorde at Nobels fredspris var tildelt Den internasjonale kampanjen mot landminer og Jody Williams.

  • I mellomtida er det minepolitiske klimaet her i landet blitt barskere. Den gang betraktet Sejersted minebevegelsens suksess som en ny form for diplomati, en modell godt egnet til gjenbruk i andre sammenhenger. For øyeblikket er saken mest en vanskelig bilateral affære mellom USA og Norge. Klimaendringen skyldes USAs trusler om en kobling mellom minetraktaten og framtida for de amerikanske forhåndslagrene her i landet. Saken er trukket vekk fra den offentlige arenaen. Det klassiske diplomatiets høyt graderte ekspertverden har tatt over de frivillige organisasjonenes åpne prosesser.
  • Mens frivillige organisasjoner tok aktivt del under mineforhandlingene i Oslo i september, behandles saken nå på embetsnivå i USAs og Norges utenriksdepartementer. Åpenheten tok slutt da det viste seg at minekonvensjonen kunne true viktige nasjonale interesser og forholdet til vår største allierte. Sentrumsregjeringens fotsoldater på statsministerens kontor og i Stortinget har allerede begynt å forberede oss på at godkjenningen av minekonvensjonen kan bli utsatt inntil forhåndslagrenes skjebne er fastslått.
  • Forhandlingene med USA startet i Oslo i forrige uke. USAs forhandlingsleder Eric Newsome skal etter det Dagbladet erfarer ikke ha gjentatt eller berørt senator Jesse Helms' trusler om å trekke lagrene av militært utstyr i Trøndelag tilbake. Møtet ble brukt til å «klarlegge problemene og omfanget av disse». Men samtidig har amerikanerne forlangt å beholde såkalte blandede minesystemer, det vil si personellminer som brukes for å beskytte miner som skal ramme militære kjøretøy.
  • På en pressekonferanse i går betegnet Strobe Talbott spørsmålet om disse minesystemene som «ekstremt vanskelig». Samtidig trenger amerikanerne tid til å vurdere situasjonen i andre NATO-land. Og innad i NATO er arbeidet med å vurdere de militære konsekvensene av mineavtalen knapt kommet i gang. Det krever tid å føre flere tosidige forhandlinger og tenke høyt innad i NATO samtidig. Det neste møtet mellom USA og Norge skal holdes i Washington i februar.
  • Minekonvensjonen vil neppe bli oversendt til Stortinget før disse parallelle løpene er ferdige. En kilde sier til Dagbladet at «det er et sterkt ønske om å få klarhet i virkningene av ratifikasjonen» før saken sendes til Stortinget. For øyeblikket er det derfor et åpent spørsmål om statsminister Kjell Magne Bondevik og utenriksminister Knut Vollebæk skal greie å holde løftene om å gjøre minekonvensjonen klar i løpet av Stortingets vårsesjon.
  • Det er ikke til mye trøst at problemene er arvet fra Gro Harlem Brundtlands og Thorbjørn Jaglands regjeringer. Stortinget vedtok et ensidig norsk forbud mot landminer på norsk jord høsten 1995. Når historien om norsk sikkerhetspolitikk på 1990-tallet skal skrives, vil et sentralt kapittel være å beskrive hvordan to Arbeiderparti-regjeringer etter hverandre kunne unnlate å utrede hvilke konsekvenser dette forbudet ville få for amerikanske miner på norsk jord.
  • For Jody Williams og den internasjonale minekampanjen må det være et tankekors at til og med selverklærte pådriverland som Norge støter på vanskeligheter i ratifikasjonsprosessen. Da Jody Williams var i Oslo i desember, karakteriserte hun minekampanjen som en ny supermakt. Det dreier seg i tilfelle om en supermakt uten annen tvangsmakt til rådighet enn den som ligger i folkelig engasjement og protest. Er denne kraften sterk nok til å oppfylle målet om at minekonvensjonen skal tre i kraft innen utgangen av 1998?