Det lykkelige valg

I går bestemte styret seg, og Hanne Tømta er et kinderegg som ny Nationaltheatersjef.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det sivet ikke akkurat hvit røyk ut fra Nationaltheatrets styrerom mandag, da beslutningen om ny sjef på Nationaltheatret ble endelig vedtatt, men stillingen er den både viktigste og mektigste i norsk teater.

Nationaltheatrets betydning skyldes en sterk blanding av størrelse, lang tradisjon og høy kunstnerisk kvalitet. Å finne rett leder, er ikke enkelt.

Stillingen som sjef på Nationaltheatret er av den type jobb man egentlig bare er fullt kvalifisert til hvis man allerede har hatt den noen år, og de som først har skaffet seg den erfaringen vet gjerne bedre enn å søke på nytt. Toralv Maurstad beskrev en gang jobben minnerikt som å være «fyrbøter i helvete». Siden hans tid har de sannsynligvis et langt bedre inneklima på National, men kravene til suksess kan fortsatt gi selv helvetets fyrbøtere frysninger på ryggen.

Når Nationaltheatret skulle finne en ny sjef, gikk de som de pleier til Stavanger. Hanne Tømte tråkker i sin forgjenger Eirik Stubøs spor: Begge var unge og lovende instruktører som fikk sin første teatersjefjobb på Rogaland Teater. Begge taklet den jobben så godt at de rykket opp til National. Der skal Eirik Stubø sitte ennå ei tid, Hanne Tømta har ennå 16 måneder igjen før tiltrer. Men teatre har lang planleggingshorisont, i året som kommer må Tømta kombinere sjefsstillingen på Rogaland med å planlegge sitt repertoar og program for Nationaltheatret. Det blir tøft.

I Hanne Tømta har styret funnet en ny sjef som kan være tre ting på en gang: For det første er hun spennende som regissør og kunstnerisk ansvarlig, med en vilje til å ta kunstneriske sjanser og prøve nye grep. Samtidig har hun lykkes med å trekke et stort publikum, i hennes tid har Rogaland Teater satt publikumsrekorder. Og til sist har hun et rykte som en klar, positiv, til og med populær sjef internt.

Selv om Tømta skal ta over etter en ikke akkurat gammel Eirik Stubø, demonstrer utnevnelsen igjen at vi har et generasjonsskifte på gang blant norske teaterledere. I Bergen skal Bjarte Hjelmeland ta over som teatersjef på Den Nationale Scene. Framover skal sjefer som Tømta og Hjelmeland bestemme hvilke regissører som skal få muligheter, hvilke skuespillere som skal få de store rollene – og hva slags teater vi skal få se. Moderne teatersjefer må lykkes kommersielt, men skal de også være viktige, må de samtidig klare å utfordre kunstnerisk. I vår tids hektiske kamp om oppmerksomhet synes ofte de prosjektene som sprenger de vanlige rammer best. Økt risiko gir økt mulighet for suksess.

Det er Hanne Tømtas virke gjennom tre år i Stavanger som har kvalifisert henne til toppjobben på Nationaltheatret. Det er et spennende valg, for også ved sjefstilsettelser er det økt risiko som gir økt mulighet for suksess.