Det lysner i øst

Det ligger en slags gjerrig grettenhet over samtalen om Oslos nye sentrum i øst, Bjørvika. Alt er galt. Operaen er for dyr, hotellet for stort, NSB for brei, trafikken et helvete, senketunnelen et luftslott og bare glem kosen, dere. Her skal det bygges tett, trangt, høyt og sinna. Hvorfor? Fordi tomtene blir så utrolig dyre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå er det vi, altså staten og Oslo kommune, som i hovedsak eier grunnen som er verd milliarder. Men vi selger ikke billig. Vi tenker butikk. Den som betaler mest, bestemmer mest. Og fordi vi skal selge oss dyrest mulig, handler byplanlegging på norsk om rikingenes og de største innen næringslivets rett til å utvikle byens tomter, slik det for eksempel passet Storebrand under konsernsjefene Jan Erik Langangen og Åge Korsvold, da de plugget igjen den siste åpningen mellom byen og fjorden på Aker Brygge.

  • De fire utbyggingsforslagene for Bjørvika som nå er utstilt i et tilfluktsrom dypt under Nationaltheatret stasjon i Oslo, er spennende og ulike løsninger som alle representerer et samlende arkitektonisk grep. Men bare den naive tror slike forsetter kommer til å vare helt til bydelen står ferdig. Det viktigste premisset for utbyggingen kommer til å være som før, at det offentlige ikke skal gi noe fra seg gratis. Selv om det altså går til noe så storslagent som å utvide vårt felles rom i hovedstaden, nå som vi kan ta oss råd til å tenke stort og kjøpe det beste.
  • Men det er åpenbart ikke nordmenns vis å uttrykke glede over at vi nå faktisk kan reise nøyaktig den bydelen vi vil ha, til beste for folk og næring, miljø, kultur og natur. Vi sitter i stedet og småsutrer over hvor vanskelig og dyrt alt er. Studentene klynker over at halvparten av de nye studentboligene skal legges utenfor lysløypa på Grünerløkka, til en aller annen teit drabantby. Politikerne jamrer fordi verken stat eller kommune vil betale hele senketunnelen som koster 2,5 milliarder fra Gamlebyen til Tollboden. De private utbyggerne sutrer fordi de vil neimen ikke være med på å betale infrastrukturen, det skal staten gjøre.
  • Og nå furter gud hjelpe meg også arkitektene bak de fire Bjørvika-forslagene fordi presidenten i Norske Arkitekters Landsforbund, Ketil Kiran, ved Aftenpostens hjelp kan tolkes som om han liker ett av forslagene bedre enn de andre. Som om en skarve president noen gang har evnet å styre byutviklingen i Oslo, om han aldri så mye ville det. Det er pengene som styrer. Det er derfor Vika ble liggende som en kompakt sementblokk av butikker, forsikring og rederi, isprengt et konserthus, men uten boliger, på andre siden av Slottsparken. Som kjøpesentrene og Plaza hotell fikk tildelt området rundt Jernbanetorget. Det ironiske er at igjen er det fellesskapets goder som skal omsettes så dyrt at formålet slett ikke behøver å bli fellesskapets beste, hvis utbyggeren ser seg bedre tjent med noe annet og snevrere.
  • Samtidig gir det løfter at en forholdsvis ny «byplanleggingssjef» som Ellen de Vibe, har tatt initiativet til forslagene om helhetlige løsninger, enten vi velger å fylle Bjørvika med lekre, skivetynne skyskrapere eller «småhus» på tolv etasjer fordi det er bestemt at utnyttelsesgraden uansett skal stå i forhold til tomteprisen. Sangvinske sjeler kunne til og med la seg rive med i begeistring over flere av forslagene, i det minste over selve faktum som er at Oslo skal få et skinnende nytt sentrum, hvis vi ikke lot oss hente ned av all sutringen over at dette kommer ikke til å bli lett, nei.
  • Når saken er at det kan bli riktig fornøyelig. Saken er at nå har vi tidenes anledning til å bestemme bydelens funksjon og hvem som skal få bo og virke her. Vi har en historisk sjanse til å la andre hensyn telle enn den snevert materialistiske og det som lønner seg på kort sikt. Vi kan til og med bygge så vakkert og intelligent at framtidas urbanister vil huske oss med ærefrykt.
  • Såpass ansvar bør det faktisk følge med stor rikdom i våre dager. Og gjerne litt glede.