Det måtte bli May-Britt og Edvard Moser

Dagbladet har kåret forsker-paret til Årets navn 2014. De har tatt landet med storm - på en arena der vi knapt venter oss noen ting.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det hører til sjeldenhetene at norsk forskning er i verdensklasse. Det er ikke tradisjon i Norge for å applaudere denne typen idoler. Derfor er det viktig at vi stanser opp og tenker over den historiske dimensjon det er når norske forskere går hen og henter hjem vår første Nobelpris i medisin.

Fra før av har vi hatt norske vinnere i alle de andre nobelprisene. Sist gang var i 2004 da Finn E. Kydland vant økonomiprisen. Det er innen økonomifaget Norge har gjort det best i Nobelpriser. Det ble nok slik på grunn av at Ragnar Frisch på 1930-tallet skapte et unikt miljø for økonomisk forskning. Når ekteparet Moser vinner den prestisjetunge prisen i medisin skal vi huske på at det i følge ekspertisen skjer det på et felt der konkurransen er aller hardest.

Listen over tidligere vinnere i medisin er — med noen unntak - fylt av navn fra de store nasjonene. Det er de som har ressursene, særlig USA, der de prestisjetunge universitetene både har penger selv og skaffer seg "funding" fra stat og private. Listen over vinnere fyller oppdagelser som har forandret verden — funn og forskning som har fått ufattelig betydning for menneskeheten.

Stikkordene er kunnskap om HIV, tuberkulose, antibiotika, penicillin, insulin, malaria og kolesterol. Moserne hadde mottatt alle verdens priser før de fikk Nobelprisen.  

For priser har en tendens til å etterfølges av enda større priser. Instituttet deres er et Kavli-institutt, som det finnes 20 av i verden, og som opp gjennom årene har tatt en rekke nobelpriser på ulike felter. De to var stipendiater under Per Oskar Andersen ved UIO - en pioner innen hjerneforskning.

Da de var ferdig utdannet prøvde de å få en ordning med Universitetet i Oslo. Det ville kanskje vært naturlig om May-Britt og Edvard Moser fikk et senter for sin forskning i Oslo, men slik ble det altså ikke.  

I stedet ble det Trondheim, som allerede fra 80-tallet var på leting etter talenter for å styrke sin posisjon i konkurranse med Oslo. I 1996 fikk Moserne — i regi av NTNU - sjansen til å etablere sitt eget laboratorium. Alt de senere har gjort er bygd opp fra grunnen av i det kjellerlokalet der de startet. Og resten er historie.

Nobelprisvinnerne i Trondheim viser at det er mulig å etablere forskningsmiljøer i verdensklasse også i Norge.  

Det bør være en inspirasjonskilde både for forskersamfunnet, regjeringen og allmennheten. Vitenskap er konkurranse, og drivkraften er å være først med en oppdagelse. Derfor er vitenskapelige priser så viktig. Prisene minner oss om at vi er et vitenskapsbasert samfunn, ny framgang betinger ny kunnskap og erobring av sammenhenger vi ikke kjenner.

Hvorfor er vi blitt så glade i May-Britt og Edvard Moser? Vi skjønner at det er stort når verdenssamfunnet hyller dem for deres forskning. Men det er noe mer, noe annet.

For den brede allmenhet er forskningsmiljøer noe fjernt. Det er distanse mellom forskere og allmuen. Moserne har gjort avstanden mindre. På sin umiddelbare, humørfylte og rause måte har de latt oss ta del i æren og gleden. De er dyktige formidlere som involverer oss i sin fortelling.

Dessuten er vi blitt kjent med døtrene, og den utvidede familien - laboratoriet og rottene! Som nasjon bør vi nyte stunden, for det kan gå lenge til neste anledning.

Vi heier på hjernens superpar.

John Arne Markussen, sjefredaktør