Det måtte ei krise til

Det måtte ei verdensomspennende økonomisk krise til før verdens rikeste land kunne ruste opp sin offentlige infrastruktur, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er et paradoks at rike Norge har latt skoler, kirker, veier, jernbane, svømmehaller og sykehjem slites ned mens privat rikdom har est ut over alle bredder. Det skyldes ikke bare at ordførere synes det er morsommere å klippe snorer når flunkende nye anlegg skal tas i bruk og derfor har forsømt vedlikehold for vanvittig mange milliarder kroner. Det skyldes like mye at man av hensyn til økonomien ikke har kunnet pøse på med penger til nybygg, vedlikehold og rehabilitering i stat og kommuner når private bedrifter har gått så det suser.

For da har de støvsugd markedet for arbeidskraft. Hvis stat og kommune hadde konkurrert om den samme arbeidskrafta, hadde det blitt press i priser og lønninger. Ifølge rettroende sosialdemokrater og folk som forstår seg på motkonjunkturpolitikk skal man ikke trykke på gasspedalen (bruke mye penger i offentlig sektor) i nedoverbakke (gode tider). Det bør man vente med til motbakkene tar kreftene fra private bedrifter. Da må næringslivet hjelpes av en aktiv stat. Da trenger Bedrifts-Norge hjelp og støtputer til 20 milliarder oljekroner, eller var det 27, eller 43? Det har de fått nå. Gårsdagens tiltak er ifølge statsminister Jens Stoltenberg, de kraftigste på over 30 år, og for 30 år siden var vi i motkonjunkturpolitikkens tidsalder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I går var det vanskelig å se virkelig sure miner i Stortingets vandrehall. LO-leder Roar Flåthen smilte naturligvis skjelmsk. Han har fått det meste som han vil. Men smilte gjorde sannelig også Norsk Industris Stein Lier Hansen som for bare få dager siden så ut som en plaget mann da han la fram utsiktene for norske industribedrifter i 2009. Nå er han lettet og mener å ha fått gjennomslag for mellom 70 og 80 prosent av de krav organisasjonen har fremmet overfor regjeringen. Selv NHO-sjef Finn Bergesen jr så ut til å være i rimelig godt lune.

Ikke var det hyl og skrik fra miljøorganisasjonene heller, så vidt jeg kunne høre. Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet var rimelig godt fornøyd. Når var han det sist? Bellonas representant på pressekonferansen i regjeringskvartalet, Tone Foss Aspevoll, protesterte heller ikke høylytt. Og opposisjonspartiene kommenterte finansminister Kristin Halvorsens redegjørelse slik at hun kunne takke dem for konstruktiv holdning.

Selvsagt skulle Frp’s Ulf Leirstein og Høyres Jan Tore Sanner sett større skattelettelser. Og fortsatt lurer Frp på om det var nødvendig å vente helt til 26. januar med å foreslå tiltak Frp kom med alt i november. Men opposisjonspartiene var glade for det som kom. Det er ingen grunn til å tro at de vil forsinke behandlingen av pakka i Stortinget slik at de pådrar seg skyld for at det tar tid før tiltakene blir satt ut i livet.

Derfor var det også forståelig at finansminister Kristin Halvorsen var enda roligere enn hun pleier og statsminister Jens Stoltenberg enda mer oppglødd. De visste at pakka ville bli godt mottatt. De har lært seg å kjenne sine motstandere, og hvordan de skal overlistes, blant annet ved å inkludere dem og deres forslag. Og de har lært hvordan de skal hamre inn budskapet: Det skal brukes 43 milliarder kroner mer i år enn i fjor. Norge har bare halvparten så stor arbeidsledighet som gjennomsnittet av EU-landene og likevel skal det brukes dobbelt så mye, målt i andel av BNP, for å bekjempe arbeidsledigheten. Og selv om kommunene får 6,4 milliarder kroner i friske penger, skal de brukes på oppdrag som skal utføres av private bedrifter. Det samme gjelder de 3,8 milliardene som går til samferdselstiltak som veier og jernbane.

Og når regjeringen likevel gir noe som kan kalles skattelette, så er den konjunkturavhengig og av den helt «målrettede» sorten som ikke går til dem som har mest fra før. Forslaget innebærer at bedriftene kan tilbakeføre eventuelle underskudd i år og i fjor mot overskudd de to foregående åra. Maksimalt kan bedrifter dermed slippe å betale 2,8 millioner kroner i skatt, og formodentlig beholde sine ansatte lenger. Dette tiltaket vil, ifølge beregningene, treffe 95 prosent av bedriftene.

Hovedformålet med alle tiltakene er å opprettholde sysselsettingen i størst mulig grad. Det gir ifølge regjeringen dobbel gevinst. Det innebærer at folk beholder jobben og forblir skattebetalere og ikke trygdemottakere, samtidig som Det norske hus blir pusset opp.

Krisepakka på 20 milliarder skal redde 15 000 arbeidsplasser i forhold til om man ikke foretok seg noe. Likevel vil arbeidsledigheten stige. Fortsatt utelukker ikke regjeringen av 100 000 kan være uten arbeid mot slutten av året. Det er de som vil oppleve krisa og som tar støyten for alle de andre som nyter godt av lønnsvekst, lavere rente og lavere bensinpris.