Det mørke Afrika

Med en grenseløs og godhjertet uvitenhet var det vi egenhendig som skulle frelse og fôre et helt kontinent.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI NORDMENN har historisk hatt et tett og nært forhold til Afrika. Med en grenseløs og godhjertet uvitenhet var det vi egenhendig som skulle frelse og ftre kontinentet. Misjonsskolen har alltid ligget på Randabergveien i Stavanger og ekspedert unge kvinner og menn med kallet til Afrika for å spre Guds ord og bringe frelse til hedningene på Madagaskar og andre misjonsmarker. Fra misjonsmarkene, som var fellesnavnet på områdene der de svarte levde, kom de eldre misjonærene tilbake til min søndagsskole medbringende hver sin flanellograf. Det var en tavle der figurer utklippet i brun filt ble lagt på etter hvert som misjonæren fortalte om landsbyens første skole, landsbyens første brønn og landsbyens første kirke. Så sang vi sangen vår om Hoa som var en hottentott.

SOM NASJON var vi svært godt forberedt da det ikke lenger kom inn nok penger til nye skoler, brønner og vevstoler fra skolebarns basarsalg av saft og gamle tegneserier, og fra omsetningen av selbuvotter og ullsokker strikket i lange vinterkvelder til de sultne i Afrika. Men det var ikke vanskelig å godta at en del av statens skatteinntekter også kunne deles ut til de fattige i Afrika under det nye navnet «utviklingshjelp». De som ikke ville gi noe til noen med brun hud, samlet seg etter hvert i Fremskrittspartiet som imidlertid forble et miniparti helt fram til det siste tiåret av forrige århundre.

Direktoratet for utviklingshjelp opprettholdt i mange år vårt engasjement ved å bruke en del av utviklingshjelpen til å betale for journalister fra aviser over hele landet som fikk reise til land og prosjekter der de ble ledet fram til en bygdas sønn eller datter i det godes tjeneste i fjerne land. Dette systemet fungerte finstemt med det radikale engasjementet som etter hvert gled inn i begrepet «ny økonomisk verdensorden», men som nå ingen lenger snakker om.

OFFERVILJEN var antakelig på sitt mest intense da Erik Bye i 1969 nærmest ble oberst Ojukwus ambassadør i NRK for den nigerianske utbryterstaten Biafra, som ved hjelp av et sveitsisk reklamebyrå fikk svidd bildet av sine utsultede barn inn i vår og resten av verdens dårlige samvittighet.

Da Tanzanias Julius Nyerere som lenge sto høyt i kurs med sin Arusha-erklæring, i 1979 invaderte Uganda for å fjerne Idi Amin som sto lavt i kurs fordi han åpenlyst myrdet mennesker og lot seg fotografere i en kolonial bærestol båret av hvite menn, dekket Dagbladet framrykkingen med egen utsendt medarbeider. Vi dekker fortsatt krigene i Afrika, men for det meste på lang avstand. Blant de kriger som bare får periodisk oppmerksomhet i norske medier for tida er krigen i det sørlige Sudan, på Afrikas horn, i Kongo og i Sierra Leone, der avhogde hender har skapt en viss internasjonal oppmerksomhet.

Aids ble et begrep for cirka tjue år siden. Siden da er epidemien blitt en permanent katastrofe i landene sør for Sahara. Utviklingsminister Anne Kristin Sydnes har fått litt oppmerksomhet rundt sin tale i FN om hva den rike verden nå må gjøre for å bekjempe denne epidemien, men det er blitt alvorlig mye tyngre for utviklingsministeren i en norsk regjering å nå fram til oss. Vi har fått så mye annet å tenke på.

BÅDE STATSRÅD Sydnes og informasjonsdirektør Astrid Versto i Direktoratet for utviklingshjelp gleder seg over en meningsmåling fra i fjor der 88 prosent av de spurte var positive til utviklingshjelpen. Men Versto må samtidig konstatere at undersøkelsen viser at de spurte ikke har peiling på hva de er så overveldende positive til. En ny økonomisk verdensorden er det i hvert fall ikke. Derfor kommer nå en ny kampanje med informasjon.

I 1984 og 1985 vekket Bob Geldof verdens samvittighet med sin Band Aid og utløste hjelp til ofrene for tørken i Sahel, som er beltet av land sør for Sahara. Også her i avisa skrev vi at hvert femte barn i disse landene kom til å dø dersom hjelpen ikke nådde fram i tide, og det hjalp da. Når statsråd Sydnes i dag forteller at 35 prosent av befolkningen i Botswana er hiv-positive, hører vi ikke. Hun kommer nesten ikke i avisa med opplysningen som ikke lenger klarer å sjokkere. Vi har så mye annet å tenke på som grensehandelen, billettpriser på fly, strømpriser og bensinavgifter, for bare å nevne noe.

Kanskje får hun hjelp til å vekke oss opp igjen av at USAs utenriksminister Colin Powell nå drar til det mørke Afrika for å engasjere stormakten i kontinentets skjebne. Når USA bryr seg, hjelper det i hvert fall på nyhetsdekningen, i det minste.