Det mørke året

ISTANBUL (Dagbladet): Statsminister Kjell Magne Bondevik hadde knyttet store forventninger til det norske formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Men fra første stund stjal krisen i Kosovo all oppmerksomhet og energi, og nå kaster gjørmehelvetet ved frontavsnittene i Tsjetsjenia slagskygge over OSSEs toppmøte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Russlands hærtog i Tsjetsjenia har feid kaldkrigsgufs gjennom Istanbuls bysantinske palasser. To vidt forskjellige verdensbilder og en betydelig gjensidig mistenksomhet preger det aller siste toppmøtet i dette århundret. Russernes utsendinger i Istanbul snakker egentlig ikke med sine motparter: De taler direkte til fjernsynskameraene hjemme i Russland.

  • For en kristeligdemokratisk norsk statsminister er det ikke like lett som for Jeltsin å skaffe seg innenrikspolitiske gevinster i et slikt klima. Det har falt noen bomber siden den gang Bondevik og andre norske politikere omtalte OSSE i samme åndedrag som Europaunionen. Nå nøyer statsministeren seg med å gjøre det beste ut av situasjonen slik den er. For OSSEs del vil dette bety betydelig mindre oppgaver enn den har vært tiltenkt, for eksempel etter avtalen mellom Slobodan Milosevic og Richard Holbrooke i fjor høst.
  • Denne avtalen ga støtet til organisasjonens største prosjekt noensinne - utplasseringen av inntil 2000 ubevæpnede observatører i Kosovo. Operasjonen endte med en tilbaketrekning som i sin tur ryddet veien for NATOs aksjon mot Jugoslavia. Veien mot retrett var lang og komplisert, og svaret på om den kunne ha vært unngått får vi kanskje ikke før utenriksminister Knut Vollebæk følger Erik Solheims eksempel og gir ut en selvbiografi mens minnet fremdeles er friskt. Det som er sikkert, er at den vanskelige avgjørelsen om å trekke ut observatørene i vesentlig grad svekket OSSEs og det norske formannskapets mulighet for å spille noen rolle i Kosovo etter krigen. Her i Istanbul snakker Vollebæk om OSSEs opplæring av politifolk og lokale journalister, mens det store og akutte problemet i Kosovo er at serberne er i ferd med å ta faktisk kontroll over deler av provinsen, helt fra gruvebyen Metrovica til den serbiske grensen. I dette spillet om Kosovos framtid er OSSE i høyden en statist.
  • Norges år i OSSE er for en stor del knyttet direkte til Vollebæks egen innsats. Formannskapet hviler på ham personlig. Det er ingen tvil om at utenriksministeren selv klart ser hvilke begrensninger som egentlig ligger i OSSEs mandat. Spørsmålet er i hvilken grad dette har styrt de politiske beslutningene han har tatt. Etter å ha møtt veggen både i Kosovo og i Tsjetsjenia, trekker Vollebæk den lærdommen at OSSEs rolle i framtida i enda sterkere grad må knyttes til forebyggende og konfliktdempende diplomati. Han peker på betydningen av at OSSE bør spille en rolle i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia og i Kaukasus, helst med definerte og godt nok finansierte prosjekter.
  • Men verken den norske utenriksministeren eller OSSE har maktet å gå løs på oppgavene i Kaukasus og Sentral-Asia ved siden av Kosovo. Vollebæks to reiser til regionen har i første rekke vært av symbolsk karakter. Først i ettertid vil det være mulig å se hvor kontant han har vært i forhold til menneskerettighetsbrudd i land som Turkmenistan og Aserbajdsjan. Under seremonien for oljerørledningen fra Aserbajdsjan til Tyrkia i går, trivdes Bondevik godt i selskap med Bill Clinton og potentatene fra de sentralasiatiske republikkene. Men det skyldtes nok mer norske oljeinteresser enn begeistring over de politiske forholdene i disse landene.
  • Det norske OSSE-formannskapet har vært en krevende balansegang mellom mange kryssende interesser. Prinsippet om enstemmighet mellom 54 stater har satt organisasjonen på harde prøver - ikke minst under dette toppmøtet. Tsjetsjenia og Kosovo har vært to ekstreme eksempler på motsetningene mellom det internasjonale samfunnets felles vilje og prinsippene om nasjonal suverenitet. Bondevik og Vollebæk kan være sikre på at disse motsetningene vil leve videre helt uavhengig av hvem som til enhver tid leder OSSEs arbeid.