Det nødvendige valg

Thorbjørn Jagland tok en nødvendig beslutning da han i går trakk seg som partiets statsministerkandidat og utnevnte Jens Stoltenberg til Ap's nye frontfigur. Men det gjenstår å se hvor mange av partiets åpenbare problemer det løser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Arbeidsdelingen mellom de to - eller tvangsekteskapet, som enkelte skeptikere kaller det - forandrer ingen ting ved den parlamentariske situasjonen. Ap vil fortsatt befinne seg i opposisjon, hvor det ikke trives og hvor det ikke får gevinst for styringsvilje og maktutøvelse. Jens Stoltenberg vil være like avhengig av å få Ap tilbake i regjeringskontorene som Jagland har vært. Og selv om Stoltenberg er en fremragende kommunikator, vil heller ikke han kunne være tydeligere enn partiets politikk til enhver tid er.

  • Stoltenberg har jo selv innrømmet, på samme måte som veteranen Thorbjørn Berntsen, at partiet har problemer med å orientere seg i en ny tid. Det er ikke bare Jaglands skyld at politikken er uklar og uforutsigbar og ikke skiller seg grensesprengende fra Bondevik-regjeringens politikk på mange områder. I alle store, vesentlige spørsmål har dessuten Jagland og Stoltenberg vært enige. Også i spørsmål det står strid om internt i partiet.
  • Stoltenberg er en like ihuga gasskrafttilhenger som Jagland. Han er like ivrig tilhenger av norsk EU-medlemskap. Han er like uklar når det gjelder Ap's holdning til delprivatisering av Statoil som Jagland og er like avventende som Jagland har vært i spørsmål om hvordan staten skal håndtere sitt bankeierskap. For bare å nevne noe. De som tror Jaglands retrett automatisk skaper harmoni og glede, kan forregne seg. Tvert imot kan den nye oppstillingen utløse stridigheter som har vært holdt nede av lojalitet til Jagland.
  • Partiets nye frontfigur har imidlertid alt å vinne. En situasjon med partistrid, mistenksomhet og lammelse blir avløst av lettelse og begeistring. Man vil styrke hverandre i forestillingen om den perfekte arbeidsdeling. Mens Jagland har ledet partiet i storm og kuling, vil Stoltenberg bli båret på en bølge av forventning, både i mediene og i partiapparatet. Fokus vil flytte seg fra partiets lave oppslutning på meningsmålingene til det potensialet partiet har på en god valgdag. Ifølge evalueringsrapporten som ble lagt fram på landsstyremøtet i går, er det opp mot 50 prosent. Nå ligger partiet nærmere det definerte grunnfjellet på ca. 21 prosent. De mellomliggende prosentene må det daglig kjempes en kamp om.
  • Så langt har ikke partiet hatt særlig appell blant unge eller blant folk med høyere utdanning. Blant kjernevelgerne, godt voksne med grunnskoleutdanning, er den politiske interessen synkende. Tidas tunge trender peker mot mer individualisme og mer valgfrihet. Folk oppfatter seg i større grad som forbrukere på et marked, mindre som velgere knyttet til ideologi. Men det programmet Stoltenberg skal vinne nye skarer for, er tuftet på fellesskap, kollektiv fornuft og solidaritet. Skal partiet komme tilbake som en stabil, styrende kraft i norsk politikk, må det igjen klare å mobilisere sine tradisjonelle velgerskarer og vinne tilbake dem som er gått til Høyre og Frp.
  • Utfordringen er med andre ord formidabel, både for Jagland som fortsetter som partileder, og for Stoltenberg. Jagland vil styrke partikontoret og den strategiske tenkningen som finner sted der. Det er det han er best til. Stoltenberg er endelig ute av skapet som erklært statsministerkandidat og kan spille for fullt på sine forføreriske evner. Spørsmålet er hvor godt de to kan jobbe sammen. Jagland la i går ikke skjul på sin bitterhet overfor de kreftene i partiet som har drevet prosessen mot ham. Disse kreftene er godt representert i kretsen rundt Jens Stoltenberg. Mange av Stoltenbergs forkjempere har dessuten et helt annet syn på privatisering og omstrukturering av offentlig sektor enn det som har vært Jaglands maktbase - fagbevegelsen. «Det virker nesten som om noen vil privatisere Ap,» sa Jagland i går, før han tok fatt på sitt livs vanskeligste tale.