Det norske forvitrer

Individualismen rår, alle ting er like bra. Og tradisjonsbærende institusjoner forvitrer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MONARKIET KNAKER , statskirken ligger på sotteseng og Forsvaret bygges ned. Slik forvitrer våre nasjonale institusjoner. Det skjer i en tid da høyresidas ideologi står sterkere enn noen gang. Men det er høyresidas individualisme, ikke dens kollektivisme som er styrende tankeretning. Nyliberalismen er ikke konservativ i tradisjonell forstand. Den er tvert imot en radikal trussel mot alt som er identitetsbærende. Og det er Arbeiderpartiet som utfører ideologiens praktiske politikk.

DET INTERESSANTE ved dette er imidlertid at Arbeiderpartiet også siden det fikk makt i første halvdel av forrige århundre har vært de tre institusjonenes fremste beskytter. Statskirken ble partiets religionsvesen. Det ble, som Erling Falk i Mot Dag formulerte det, betraktet med samme syn som en hudlege av den gamle skole så på offentlige bordellers betydning for kjønnssykdommene: Det reduserte smittefaren. Gjennom statskirken kunne Arbeiderpartiet sikre en romslig kirke, en kirke der kvinner fikk tale. I vinter ville regjeringen gi homofile prester stillingsvern i henhold til arbeidsmiljøloven. Staten ville bruke sysselsettingspolitikken i Kirkens indre liv og lære. Det er dette filosofen Hans Skjervheim kalte irrasjonell rasjonalisme. Arbeiderpartiets sekulariserte statsråder tror ikke på Kirkens budskap, men de vil ordne opp i det på vegne av andre.

DENNE SOSIALDEMOKRATISKE holdningen ble koblet direkte til statsformen for et par uker siden, da pastor og nåværende statssekretær Einar Gelius under stormen rundt Märtha Louises vennskap med den utagerende forfatteren Ari Behn mente at forholdet var en trussel mot rikets moral og den bestående samfunnsordenen. Han mente monarkiet burde avskaffes hvis det utviklet seg etter slike linjer. Men statsråd Sylvia Brustad kom raskt ut og satte ham på plass. Gelius sier det enhver rasjonalist ville si i dag: «Keiseren har jo ikke klær på.» Men det skal ikke sies, for monarkiet har lenet seg på Arbeiderpartiet siden Chr. Hornsrud dannet den første Ap-regjering i 1927. Folket trengte monarkiet, selv om de ikke egentlig trodde på det.

MED FORSLAGENE til nedbygging av vernepliktsforsvaret tar så Arbeiderpartiet også et skritt ut av den linja som Einar Gerhardsen knesatte i 1945 da han utnevnte Jens Christian Hauge til forsvarsminister. Det markerte det endelige bruddet med det brukne geværs politikk og pasifismen fra mellomkrigstida, samtidig som partiet fikk styring med de militære som de hadde hatt en grunnleggende mistillit til som borgerskapets tvangsmakt. Endringene nå tar sikte på å ruste vårt forsvar mindre for fedrelandet, og mer for internasjonale oppdrag. Det er ikke lenger det norske folk som trenger beskyttelse, men demokratiske krefter på Balkan, i Kaukasus og i Afrika. Ola soldat skal bli proff.

INGEN AV DE TRE INSTITUSJONENE fungerer lenger identitetsskapende. Men i dag er det den nye individualismen, ikke fornuften, som utgjør en radikal trussel mot dem. På Slottet bidrar de unge kongebarna til kongedømmets forvitring gjennom sin oppslutning om tidas ideologi: De lever opp til og insisterer på den postmoderne devisen «Alt er like bra». Ved å hylle individualismen, retten til å leve med hvem man vil og leve som man vil, river de også grunnen vekk under monarkiets institusjonelle verdier som er kollektivistisk og samlende. At statskirken er i klar strid med forestillingene om kulturell pluralisme og trosmangfold, sier seg selv. Den som vil prøve å opprettholde begge, kan lett forskreve seg.

MEN ARBEIDERPARTIET er ikke alene om dette. Høyre er også fanget av individualismen, og har gitt det andre element i høyreideologien, verdikonservatismen, på båten. Senterpartiet kunne ha stått fram som institusjonsforsvarer, men er tvetydig. Fremskrittspartiet har ingen kollektive forestillinger. Og selv Kristelig Folkeparti begynner å tape sin verdikonservative sjel til de herskende vinder på de verdslige markeder.

Spørsmålet er så om det finnes noen nye identitetsskapende institusjoner i politikernes framtidsvisjoner. Og da øyner jeg lite. De må være et produkt av pengene, selvsagt. Finnene har fått Nokia, svenskene har ennå Ericsson, selv om bedriften skranter. Men de har Volvo og Wallenberg. Sveitserne har sitt bankvesen å være stolte av.

Hva kan vi bygge opp? Oljen er noe naturen har gitt oss og gir oss liten ære. Vi hadde forhåpninger til bio- og IT-industri. Lillehammer-OL hadde sin tidsbegrensning. Men oljefondet er jo en gullkalv. Vi får ta hverandre i hendene og danse rundt det.