Det norske stillas

Jens Stoltenberg må anstrenge seg for ikke å le av finanskrisa, mener Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sist gang var det Operaen. Denne gangen valgte Jens Stoltenberg Universitetets aula som åsted for sin halvårlige oppsummering. Hva var symbolikken? Skulle han varsle en ny månelanding for forskningen? Et stort skritt for utdannelse? Straks pressen slapp inn i aulaen skjønte man tegninga. Aulaen er under oppussing av Statsbygg. Den gedigne salen med Edvard Munchs fresker på veggene var skjult bak stillaser og presenninger, men til neste år vil atter «Solen» stige fram.

Landet skal bygges igjen. Det skal vedlikeholdes og pusses opp, og turte han si det? Jo, han turte. Det skal bli vann i svømmebassengene. Alt for å redde landet ut av den verste depresjonen siden 1930-tallet. Skjønt, hvilken krise? Stoltenberg la ansiktet i alvorlige folder og forsikret at vi sto overfor en økonomisk fimbulvinter så streng at ragnarokk kunne være like om hjørnet, men når det var sagt syntes budskapet å være at Norge er en oljesmurt frisone som kan bygge og kjøpe seg ut av krisa med pengereserver resten av verden bare kan misunne oss.

Samfunnsøkonomen Stoltenberg tegnet og fortalte med en slik innlevelse om «god, gammeldags keynesiansk tenkning» at den ellers så veloppdragne NRK-kommentator Magnus Takvam åpnet et spørsmål med en forsiktig bønn: Uten å invitere til et langt sosialøkonomisk foredrag…

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke bare fagpersonen Stoltenberg som boltrer seg om dagen, det er først og fremst politikeren. Mens han i nesten tre år har vært beskyldt for å være en usynlig administrator av et velstående flertallsvelde, har han de siste månedene vært tydelig og bestemt til stede, både i Stortinget, i regjeringen og i media. Det skulle selvfølgelig bare mangle, men for alle som er interessert i politikk og opptatt av hvordan landet styres, har det vært et av lyspunktene midt i finanskrisa.

Politikken har gjort comeback. I oppgangstider er det verken hjernekirurgi eller stor statsmannskunst å administrere oljenasjonen Norge. Riktignok maser velgerne og opposisjonen ustanselig om mer penger til smått og stort, og regjeringer byttes ut på løpende bånd i det fåfengte håp at den neste endelig skal skape det perfekte helsevesen og plassere Norge øverst i Pisa-rankingen. Men det er sjelden de siste tiårs regjeringer har måttet gjøre tøffe prioriteringer og ta høy politisk risiko. Det har skapt et inntrykk av at politikken er uten konsekvens, og vi har endt opp med kvasidebatter mellom furtne milliardærer i St. Tropez og en rødgrønn regjering som knapt svarer til det mørkerøde fiendebilde enkelte har prøvd å skape.

Med finanskrisa har det bildet endret seg dramatisk. Politikken er blitt synlig og viktig. Både næringslivet, finansvesenet og arbeidstakere vender seg til politikerne for å redde oss ut av krisa. Miljøer som i fredstid ønsker seg mindre stat og minst mulig statlig innblanding, kan ikke få nok redningspakker til jul, og den borgerlige opposisjonen klager over at Stoltenberg og Kristin Halvorsen sleper med beina. Høyre som fryktet at statsbudsjettet var for ekspansivt, vil ekspandere i raskere tempo.

Men Stoltenberg har ikke latt seg presse og følger sitt eget tempo. Den neste varslete tiltakspakken kommer ikke før 26. januar. Han begrunner det med to forhold: Mens finanspolitikken tidligere hadde hovedansvaret for å rette opp økonomiske svingninger, er det nå overlatt til pengepolitikken. Renta er førstelinjeforsvaret og må få rom til å virke før man setter inn andre tiltak. Den andre grunnen han oppgir er at tiltakene må treffe riktig i forhold til krisas utvikling, ikke minst når det gjelder sysselsetting. Ifølge Statistisk sentralbyrås beregninger vil arbeidsledigheten stige kraftig i løpet av neste år og nå 120 000 i 2010.

Dette er Stoltenbergs politiske gambling. Han innrømmer at noe av det som gjør denne finanskrisa særlig alvorlig er usikkerheten. Finansmyndigheter og ekspertisen har stadig bommet fatalt. I et valgår er en slik gambling ekstremsport. Forverrer krisa seg og arbeidsledigheten øker raskere, vil det bli brukt mot ham at regjeringen ventet med pakkene mens opposisjonen og næringslivet skrek på tiltak. Treffer han riktig og arbeidsledigheten ikke blir stort verre enn for fire-fem år siden, kan de rødgrønne mot alle odds for bare et halvt år siden kunne få ny tillit fra velgerne. Som han lakonisk minnet om, 96 prosent av arbeidsstokken vil fortsatt være sysselsatt, de fleste i jobber som er «er sikrere enn min».

Den tomme aulaen ga Stoltenbergs stemme et ekko. Han kan bare håpe at det norske stillas gir bedre resonans hos velgerne enn tidligere politiske byggverk. Men det var ingen nye operaer som lå på tegnebrettet, ingen djerve nysatsinger. Norge skal i første rekke holdes ved like og rehabiliteres. Vi må kanskje håpe at finanskrisa varer lenge for at politikken skal strekke seg enda lengre.