Det nye demokratiet

De politiske partiene forvitrer. Deres rolle som politisk verksted svekkes. Den svenske maktutredningen konstaterer at selv ikke de velutdannede er interessert i partipolitikk lenger. Partiene holdes i gang av en selvrekrutterende krets av kommunestyrerepresentanter og noen trofaste slitere som har framtida bak seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utviklingen kaller på nye tanker og dristige grep. Erik Solheim vier dette stor oppmerksomhet i sin siste bok, og Stortingets president, Kirsti Kolle Grøndahl, ønsker å sette Stortinget som seminar på nyåret for å drøfte de store konstitusjonelle spørsmål det reiser.

  • Ap's Thorbjørn Jagland har allerede nedsatt en gruppe under ledelse av Bjørn Tore Godal som skal komme med forslag til nye vedtekter for partiet for å imøtekomme utviklingen. Hvis utvalget og partiorganisasjonen går like radikalt til verks som Jagland ønsker, vil lederen bli valgt direkte av medlemmene, mens viktige saker blir lagt ut til avstemninger. Makten skal i større grad ligge på grasrota, samtidig som lederens makt vil bli frigjort fra partiorganisasjonen.
  • Den grunnleggende idé bak disse tankene er at det sivile samfunn skal styrkes og at samfunnsfornyelse skal skje gjennom utnyttelse av lokale initiativ. Anthony Giddens, Tony Blairs rådgiver, som har tilkjempet seg en plass som guru for det liberale demokratiet i den etterindustrielle tid, snakker om en fornyelse av det offentlige rom. Det er et stort engasjement ute blant folk, men det gjelder enkeltsaker som lekeplasser, utbedring av skolelokaler eller kamp mot verdenshandelens utskeielser. Men Jagland vil at det «autonome individ» skal gjenoppstå innenfor partienes disiplineringssystem, som er i ferd med å gå i stå av mangel på interesse.
  • Partiene er produkter av de nasjonale og økonomiske revolusjonene i det forrige århundret. De var en del av elitens nasjonsbygging og redskap til å favne klasseinteresser, geografiske eller kulturelle interesser til kamp om fordelingen av samfunnets goder. De ideene som nå luftes for å reformere dette systemet tar utgangspunkt i det enkelte menneske, det myndige menneske, som professor Francis Sejersted kaller det. Men vil ikke det bidra til å svekke ytterligere de sosiale og økonomiske bakgrunnsvariablene i politikken?
  • Dessuten: når det gamle partisystemet forsvinner, rokkes ikke bare maktforhold innad i partiene. Det åpner også for nye styreformer på det nasjonale plan. Parlamentarismen forutsetter partidannelser og posisjon og opposisjon i stadig veksling. Men hvordan blir det når representantene blir knyttet direkte til velgerne og mindre til partiene? Hva med den disiplinerende kraften som partiene utøvde? Thorbjørn Jagland opplevde jo ordføreropprør i sine rekker i valgkampinnspurten i høst. Hører partidisiplin til på historiens skraphaug allerede nå?
  • Vi øyner en ny virkelighet der politikken er vid åpen for lobbyister, mediemanipulatorer, penneknekter og karismatiske ledere. Men er det nødvendig å opphøye det faktisk eksisterende til det normativt gyldige? Da Johan Sverdrup innførte parlamentarismen i 1884, var det resultat av sterk vilje og lang kamp. Og egentlig handlet det om hvem som skulle styre.
  • Derfor bør også nye reformer av systemet ta som utgangspunkt at politikken skal ha det felles beste som mål. Men jeg ser for meg i de forslag som foreligger en gjenkomst av det de gamle teoretikere kalte «honoratioren Parteien», høvdingpartier der ledere samler en krets rundt seg, ute av kontroll av et demokratisk flertall. Hvis det går slik, kan partiene fort bli redskaper for forførere, og vi havner i dårlig selskap der siste talers ekko lyder i ti sekunder, mens kunnskap og sammenhengende resonnementer målt etter kvalitet blir skudd i mørket.
  • Det er mulig at tida for kollektive bevegelser, slik vi kjenner dem fra den franske revolusjon, er over. Individualismen er i ferd med å seire, vi går inn i en form for alles kamp mot alle. Men velferdsstaten forutsetter kollektive løsninger, og en solidaritetsimpuls. Derfor venter jeg at våre politiske ledere ikke bare faller for tidas strømninger, men at reformene virkelig tar sikte på å opprettholde styringsformer som står imot tendensen til en ny «massenarsissistisk bevegelse», som den amerikanske historikeren Christoffer Lash kaller det. For i et slikt samfunn er bunnlinjen penger og resten retorikk.