Det nye Europa

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det fins begivenheter der store og klisjéaktige ord ikke er til å unngå. Det behøver ikke være uttrykk for språklig fattigdom, snarere at folks følelse av å oppleve noe særskilt og stort er så samstemt at ordene blir like. EUs utvidelse fra 15 til 25 land er en slik begivenhet. Over hele Europa skrives og snakkes det om den «historiske begivenheten». Et lite blikk i historiebøkene bekrefter denne karakteristikken. I København ble 25 statsledere enige om den største fredelige sammenslutningen i Europa noensinne. Det er ingen overdrivelse å si at Europa nå er samlet til et gjensidig og forpliktende samarbeid. EU er blitt det alleuropeiske instrumentet som skal sikre fred og politisk stabilitet på vårt kontinent.
  • Forhandlingsresultatene fra København skal prøves gjennom folkeavstemninger i de ti nye landene. Særlig i det største søkerlandet, Polen, blir det spennende å se om politikernes visjoner får folkelig støtte. Kanskje illustrerer disse folkeavstemningene det som blir EUs største utfordring i åra som kommer, nemlig at det nye byggverket i Europa har en solid forankring i de ulike befolkningene. Det er avgjørende viktig for utviklingen av demokratiet i Europa. Allerede neste år legges det fram forslag til hvordan EU kan styres på en måte som både er effektiv og samtidig sikrer folk reell innflytelse. Det kommer til å bli en hard kamp om særlig beslutningsprosessene, som ganske sikkert blir preget av en langt større bruk av flertallsavgjørelser.
  • Det vesentlige er at de 25 statslederne er blitt enige om å sitte rundt det samme bordet for å ta fatt på de demokratiske utfordringene. Det er ikke mange år siden krig og militære trusler var middelet til å forme framtidas Europa. Norge er fullstendig utmeldt i forhold til muligheten til å påvirke utviklingen. Nei-sida forkynner at den er for internasjonalt samarbeid, men nekter å delta i det suverent største og viktigste samarbeidet i Europa, det eneste eksisterende samarbeidsalternativet. Den holdningen blir mer og mer uforståelig, og kanskje er det nettopp denne bristen på politisk konsekvens i argumentasjonen som kan få nye velgere til å si ja.