Det nye folkepartiet

Kampen om makten i Europa står om velgerne i midten, skriver Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Europa tenderer mot det lyse blå mens den lyse røde fargen fra siste halvdel av 1990-tallet er svekket. 11 av 15 regjeringsledere i det gamle EU var venstreorienterte for ti år siden. Nå er det bare seks med denne fargetonen, og meningsmålingene peker nedover for flere av dem. I det nye EU er det bare 10 av 27 land som befinner seg til venstre for midten, ifølge Politiken. Samtidig ser viogså tegn til reaksjon mot virkningene av den globaliserte kapitalismen. Den nyoppvekkede russiske nasjonalismen og populismen i Øst-Europa forteller at ikke alle velgere har fått del i den velferdsforbedring som internasjonaliseringen av økonomien representerer.

Dette er tilsynelatende motstridende trekk. Dessuten sitter jo fortsatt sosialdemokratiske regjeringer i store land som Storbritannia, der det til og med skjer en slags politisk fornyelse etter 10 år i regjering, og i Spania, der det unektelig ser dystrere ut og i Italia, der regjeringer til enhver tid balanserer på en knivsegg, og i Norge.

Men likevel er det en sammenheng. For kampen om den politiske makten er en kamp om midten. Den dypere samfunnsmessige bevegelse har ikke gått mot venstre, erkjenner historieprofessor og SV’er Knut Kjeldstadli i siste nummer av tidsskriftet Demo. Men den er heller ikke gått mot høyre. Som i Norge er det i europeisk politikk en forbløffende balanse mellom kollektive og individuelle løsninger. Og mens dette bestemmer om regjeringene i Vest-Europa finner sosialdemokratiske eller liberalkonservative løsninger, framstår hovedmotsetningene i nasjonalisme eller liberalisme i Øst-Europa.

Det mest iøynefallende skiftet i Vest-Europa er den politiske utviklingen i Tyskland og Frankrike. De tyske sosialdemokratene er i fritt fall. Rett nok er de stadig i regjeringsposisjon sammen med de konservative. Men etter en rekke utenrikspolitiske seirer og klare tendenser til økonomisk framgang, ser det nå endelig ut til at kansler Angela Merkel høster fruktene på regjeringspartnerens bekostning. I Frankrike har den liberalkonservative Nicolas Sarkozy tatt et mer sofistikert grep for å bryte opp den tradisjonelle blokkpolitikken: En sosialist ble utenriksminister. Et par andre utnevnelser har vist at dette følger en bevisst strategi. Det var et slikt skritt over midten som ga det britiske Labour makten i 1997 under Tony Blair og med New Labour som ideologisk rettesnor.

Slike manøvrer er med på å dempe de politiske dreiningene etter regjeringsskiftene. Men det viser også at det politiske tyngdepunktet ligger i sentrum i europeisk politikk. Det er usannsynlig at det vil bli slike utslag etter valgene i framtida som britene fikk med Margaret Thatcher etter valgseieren i 1979. De konservatives unge leder, David Cameron er opptatt av velferd, klima og bistandspolitikk, og lyder ofte som en avglans av Blairs «Tredje vei». De borgerlige partiene trekker ikke samfunnet mot høyre med et ønske om å rive ned velferdsstaten og de grunnleggende fellesskapene ganske enkelt fordi de må ha velgerne i midten med for å oppnå regjeringsmakt.

Men dermed gjør de ikke-sosialistiske partiene som de sosialdemokratiske i perioden før. For det var ikke bare Tony Blair som la sitt partis politikk inn over midten, det gjorde Poul Nyrup Rasmussen i Danmark, der han samarbeidet med Radikale Venstre og Gerhard Schröder i Tyskland og Göran Persson i Sverige, som begge samarbeidet med de grønne, partier som i ideologisk forstand er nokså diffuse. Den norske løsningen under Jens Stoltenberg, med Senterpartiet som politisk vektlodd mot midten, er et annet eksempel, men tidsmessig litt ute av takt med det øvrige Europa.

Bølgebevegelsene i europeisk politikk kan forklares på mange måter. De kan sees som et resultat av avideologiseringen. Kampen om midtenvelgerne er tømt for «politikk». Det handler om makt for maktens skyld, mens kampen om velgerne blir en arena for mediespill og mediespinn. Det kan sees som en utvikling der markedet har tatt over økonomien, mens de myke feltene fortsatt ligger under politikken. Men det kan også sees som et uttrykk for at den nye generasjon av politikere, til venstre og til høyre, aksepterer kjernen i hverandres politikk: Sosialdemokratene har akseptert markedet, mens de borgerlige politikerne har akseptert velferdsstaten. I stedet har de fått utfordringer knyttet til klimaendringer og innvandring som ikke lett lar seg plassere på den tradisjonelle ideologiske aksen.

I et slikt terreng ligger tyngdepunktet i midten, der bekymringen både for politikkens økonomiske og sosiale sider er sterkest