Det nye Norge?

Regjeringens næringspolitikk har endt med en dørfabrikk i Årdal. Byråkratene har fratatt statsrådene enhver tanke om politiske grep.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÆRINGSMINISTEREN jages av medier og fagorganiserte mellom fabrikkbygninger og samfunnshus i Årdal. Til slutt tryller han fram en snekkerbedrift som erstatning for et gammeldags smelteverk som ikke lenger har livets rett. Var dette næringspolitikken som den rødgrønne regjeringen inviterte velgerne på i fjor høst, da nedleggelsen av Union i Skien på tampen av valgkampen endret dens karakter? Løftene var rause. Norge skulle få en næringsaktiv regjering. Vi ventet at nye nasjonale strateger skulle stå fram. Etter fire år med tom verktøykasse skulle statsrådene begynne å hamre og fornye. De skulle virkeliggjøre visjonen om kunnskapsnasjonen Norge. Skulle vi endelig bygge opp en næringsvirksomhet basert på vettet vårt?

SÅ ENDER DET i en dørfabrikk. Det viser seg at regjeringen verken på lang eller kort sikt har noen strategi for hva vi skal leve av etter oljen. Næringspolitikken er ikke annet enn sysselsettingstiltak når smelteovner kjøles ned. Mistanken brer seg om at den rødgrønne regjeringen ikke har mer mellom hendene enn den blågule. Så har nok voksenopplæringen av næringsminister Odd Eriksen vært like effektiv som opplæringen av finansminister Kristin Halvorsen. For det første de lærte da de kom til departementet var det nyliberale mantraet «næringsnøytralitet». Politikerne skal holde «finga fra fatet». Politikerne må gjerne ønske å føre en aktiv næringspolitikk, men de som bestemmer er sosialøkonomene i Finansdepartementet, Norges Bank og Næringsdepartementet, og de vil det ikke. Utviklingen av norsk næringsliv skal ikke styres i noen retning. De globale utfordringene skal ikke møtes med noen form for offensiv eller helhetlig politikk. De som prøver seg blir raskt møtt av motkreftene.

DE NORDISKE landene framheves internasjonalt som de mest dynamiske samfunn i den vestlige verden. Men Norge skiller seg fra Finland, Sverige og Danmark med lavere vekstkraft og svakere stilling i den globale økonomien. Vi har nok en solid økonomi takket være oljen, men den nasjonale konkurranseevnen er svekket de siste åra, og fornyelsesevnen er svakere enn i de tre andre landene. Vi flommer over av kapital både på statens hender og de privates. Men evnen til å revitalisere næringslivet ser ut til å svikte. Forsker Eli Moen ved Handelshøyskolen BI har nylig vist at vår høye plass på de generelle internasjonale rankinglistene, ikke blir så flatterende når vi går ned på bedriftsnivået der verdiskapingen skjer. Når det gjelder eksport av høyteknologiske produkter, nærmer vi oss u-landsnivået.

VÅRT MEDLEMSKAP i EØS har fratatt myndighetene mulighetene til å drive en aktiv næringspolitikk, lyder forklaringen. Jo mer passive politikerne er, desto bedre er det, ifølge den hegemoniske tankegang. Men dette står i skarp motsetning til den offensive politikken andre land, inkludert EU, fører. Rundt oss bygger den ene nasjonen etter den andre opp kunnskapsbasert industri, mens Norge henger etter. Mens Finland og Sverige skårer høyt på evne til innovasjon, ligger Norge langt nede på listene. Vi er gode til å nyorganisere oss, men skaper ikke produkter som treffer dynamikken i de dominerende internasjonale markedene, framholder Moen. De institusjonelle forholdene er fragmentert, interessene trekker i alle retninger, det finnes ingen vilje til å prioritere, for da ropes det opp om særfordeler og markedsvridning. Teknologisk utdanning forsømmes fordi realfagene er marginalisert som skolefag. Allerede nå mangler vi ingeniører, og må importere fra de nye teknologiske vekstlandene India og Kina. Design har knapt plass i vårt høyskolesystem. Vi sier stadig at vi skal satse på forskning, men verken politikere eller næringsliv gjør noe med det.

ALLEREDE LUDVIG HOLBERG påpekte den norske hang til å geråde ut i ekstremiteter. I internasjonal sammenheng er det knapt noe annet land som legger en så bokstavtro tolking av den neoklassiske økonomiske teori til grunn for den økonomiske politikken. Spørsmålet er om «næringsnøytraliteten» har svekket næringsutviklingen. Som maktutøvere har makroøkonomene aldri stått så sterkt som nå. Selv statsministeren finnes blant dem. Og med de store pengestrømmene inn i oljefondet som garanti for at landets økonomi vil forbli god, kan næringsministeren løpe fra smelteoven til smelteovn og opprette dørfabrikker. Men noen framsynt næringspolitikk er det ikke.