Det nye norske hus

Valgordningskommisjonen foreslår enda flere mandater til Stortinget, men den reelle politikken foregår annetsteds.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEMOKRATIET har som monarkiet sin ornamentikk og sin reelle side. De siste par ukene har vi kunnet iaktta begge. Nylig la en kommisjon fram en 600 siders utredning med forslag om fire nye utjevningsmandater til Stortinget og økte muligheter for velgerinnflytelse på valget av representanter. Det er snakk om en finjustering av vår styreform. Innstillingen ble da også fort glemt, og etterlot seg bare noen små knebøyninger på lederplass i avisene. Det synlige uttrykk forslagene vil gi, er at stortingssalen blir for liten, og at statsrådene må flyttes inn i presselosjen. Stortingets flotte markering av parlamentarismens funksjonsmåte med statsrådene på første benk, vil forsvinne. Men når regjeringen dukker opp igjen i presselosjen, symboliserer det for så vidt hvor makten befinner seg.

DEN STØRSTE virkningen av reformene vil nok komme innenfor treskjærerlauget. Fire nye stoler er minst ett årsverk for en dyktig håndverker. Millimeterrettferdigheten i vårt demokratiske system koster mer enn det smaker. Da hadde nok møtet i regjeringens representasjonsbolig i Parkveien bak Slottet mandag kveld langt større betydning for den reelle maktutøvelsen i vårt system, selv om også det først og fremst var en avbildning av de reelle forhold. Her utfoldet den norske samrådsøkonomien seg bak lukkede dører med finansminister og næringsminister som vertskap. De folkevalgte har nok fortsatt til rådighet politiske virkemidler som budsjett og lovgivning, men det er gjennom samtaler og nettverksbygging det norske demokratiets reelle funksjon kommer til uttrykk. Og her gjelder verken millimeterrettferdighet eller én mann én stemme.

SLIK DEMONSTRERER vår sosialdemokratiske regjering at dørene står åpne i Det norske hus. Men det er ikke ressursfattige alenemødre eller narkomane som går inn der. Og de som styrer økonomien og de tunge strukturene, trenger ingen kommisjon for å få tilgang til makten. Det ville være som å diskutere ukepenger med ungene. Koblingen mellom politikk og økonomi er da heller ikke noe nytt i det norske system. I den førparlamentariske tid, da grev Wedel, Anton Martin Schweigaard og Frederik Stang styrte både land og næringsliv, var det nærmest en personalunion. Det fortsatte under Venstre-staten da Chr. Michelsen, Gunnar Knudsen og Johan Ludwig Mowinckel var både redere, industribyggere og statsministrer. Og det ble formalisert og strukturert i styrer og råd under Gerhardsen-epokens korporative system. Denne koblingen gikk imidlertid i oppløsning da de liberale vinder blåste inn over vårt politiske landskap fra slutten av 1970-åra, men fikk sin retoriske renessanse med Thorbjørn Jaglands Norske Hus. I dag foregår kontaktene uformelt og personavhengig. Næringsminister Grete Knudsen bekrefter overfor Bergens Tidende at hun ringer Orkla-sjef Jens P. Heyerdahl når hun står overfor kinkige problemer. Og fra Bergen lyder ofte stemmene til direktør Elisabeth Grieg i Grieg-gruppen og skipsreder Dan Odfjell. Bare sjelden innkalles næringslivseliten som mandag kveld, men de uformelle anledningene byr seg både på Borregaard Hovedgård og i Kragerøs skjærgård. DET ER VANSKELIG å se med demokratiske millimetermål på slike uformelle maktrelasjoner. Slik det framstår under middagen i Parkveien, søker regjeringen råd hos en snever krets der det knapt finnes noen samfunnsbyggere. Men de er alle innenfor den samme snakke- og tenkemåten. Det er som om våre ledere ikke har forstått at samfunnet rekker lenger enn til det som går for seg på markedet, på direktørkontorene og i styrerommene. Her var ingen samfunnsinstitusjoner representert, ingen fra universitet og forskning, ingen fra medier og kultur. Begge statsrådene var selvsagt vel kjent med direktørenes kjepphester som mindre skatt, større påregnelighet i rammevilkår, mer av oljepengene til privat forvaltning og investering. Men de som representerer den uforutsigelige tenkningen, var ikke invitert. Alt det spenningsfylte, det som ikke ligger under revisjonstenkningen, men som kan åpne mot det ukjente, var fraværende. Ja, ikke engang den såkalte nye økonomien fikk plass rundt bordet.

PARTIENE OG POLITIKKEN er på vikende front i vårt demokrati. Valgordningskommisjonen og Parkvei-møtet er symboler for og bidrag til utviklingen. Embetsverk, fagbevegelse, kultur og undervisning underlegges økonomiens samfunnsforståelse og skyves til side. Og i Stortinget, der all makt skulle ha vært, venter man altså på at treskjærerne skal komme. gudleiv.forr@dagbladet.noalgordningskommisjonen foreslår enda flere mandater til Stortinget, men den reelle politikken foregår annetsteds.