Det nye norske system

Fra 1. mai-dagen til generalforsamlinger i våre største selskaper handler striden om samfunnsmakt mot kapitalmakt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET NORSKE SYSTEM har hatt festforestillinger denne uka. Det startet med 1. mai-feiring, etter hvert en rutinepreget øvelse, med nostalgisk retorikk og en blek avglans av kamper som har vært: Internasjonalen er fortrengt av internasjonalisering, solidariteten av individualismen. Uka ble avsluttet med gårsdagens generalforsamling i Kværner, en av den norske kapitalismens kjerneinstitusjoner. Imellom var det generalforsamling i Norsk Hydro, den norske blandingskapitalismens mønsterbedrift, der direktørskifter følger rituelle mønstre; og i Orkla, som i løpet av de siste 20 år er utviklet til den norske forbruker- og finanskapitalismens mest vellykte grep, med en sterk bedriftskultur fra topp til bunn. På hver sin måte illustrerer begivenhetene press mot det som har vært. Og i neste uke skal LO-kongressen foreta et symbolmettet lederskifte: For første gang inntar en kvinne toppen, fra offentlig sektor og topputdannet.

KAMPEN OM de to industrigigantene Orkla og Kværner må sees i et kapitalistisk utviklingsperspektiv. I begge selskapene står egentlig striden om hvem som skal ha kontrollen med investeringer og pris- og markedsbeslutninger. I tida etter 1945 lå disse kjernefunksjonene hos den profesjonelle ledelsen, mens eierne var usynlige. De siste par tiåra er det imidlertid kommet nytt liv i systemet, og eierne, både institusjonelle og personlige, har meldt seg med full tyngde. I Kværner er det Kjell Inge Røkke som utfordrer administrasjonens Kjell Almskog, og i Orkla utfordrer Christen Sveaas Jens P. Heyerdahl.

DEN TRADISJONELLE ordenen i de to selskapene springer ut av det sosialdemokratiske system, der kapitalismen så å si ble løsrevet fra markedet med staten som mellommann. Men systemet hadde internasjonale paralleller. I USA konstaterte økonomen John Kenneth Galbraith i 1950-åra at de store bedriftene utviklet seg på linje med de offentlige byråkratiene. Makten lå hos en teknokratisk ledelse uten eierinteresser. Under den norske arbeiderpartistaten innordnet bedriftslivet seg i mange henseender de politiske veivalgene, næringslivet var «junior partner to government», som professor Francis Sejersted formulerer det i sin bok «Norsk idyll?». I dag skimter vi et oppbrudd fra dette. Internasjonal konkurranse, globalisering og generelle frihandelsprinsipper styrker næringslivets krav på å få legge til grunn sine egne premisser når bedriftsbeslutninger skal tas. Tilliten til at det gamle forhandlingssystemet og politikerne gir et effektivt næringsliv, svekkes. Selv gamle statsbedrifter blir nå privatisert og tatt ut av den politiske sfæren.

SAMTIDIG vil nye kapitalister som Sveaas og Røkke ha mer innflytelse. Direktørene kommer i klemme. De blir utstyrt med himmelske lønner og opsjoner, men sitter i større grad på oppsigelse. Og faller de fra de høye sfærer, utstyres de med fallskjermer som ikke bare tar dem trygt ned, men som gjør dem i stand til selv å bli aktive investorer. Men debetsiden av dette regnskapet er ofte svekket identifikasjon med bedriften. Det gjelder åpenbart ikke i Orkla, men Kjell Almskog formulerte det slik i et avisintervju midt under de mest heftige utblåsningene i forhold til Kjell Inge Røkke i vinter: «Meg er det ikke så farlig med. Bedriften kan jo gå under, men meg rammer det ikke fordi jeg har fått så godt betalt.» Da er det nok verre med de alminnelige lønnsmottakerne som har fått en mer usikker situasjon. Det er i det perspektivet vi må se de ansattes intense innsats i kampen om Kværner. Mens ledelsen beveger seg bort fra bedriften og bort fra samfunnshensynet, blir bedriftene ikke lenger den stabile rammen om arbeids- og samfunnslivet som de har vært under det gamle systemet.

I DENNE SITUASJONEN skal altså de norske arbeidstakernes viktigste organisasjon, LO, skifte ledelse. Til topps kommer en kvinne utviklet som fagforeningsleder innenfor det moderne utdanningssamfunnet: Gerd-Liv Valla har statsvitenskap hovedfag. Det er langt over det gjennomsnittlige utdanningsnivået i regjeringen. I ei tid da hovedslaget i samfunnet står om det offentliges plass, slik det kom til uttrykk under 1. mai-feiringene i Sydney, Berlin og London, bør ikke Gerd-Liv Valla bare identifisere seg med de offentlig ansatte. Hennes utfordring blir å bidra til å rehabilitere og modernisere det offentlige som deltaker både i sin egen rett som leverandør av viktige tjenester til befolkningen, og som aktør og mellommann i markedene. Arbeiderpartiet har en visjon om partnerskap mellom en rik stat og rike kapitalister. I dette partnerskapet vil fortsatt fagbevegelsen kunne spille en vesentlig rolle i utviklingen av en demokratisk kapitalisme i Norge.