Det nye overmennesket

Elitens grådighet handler om behovet for et nytt syn på arbeidet. Den vil være en ny klasse, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I løpet av et par tiår har det skjedd dyptgående endringer i velståendes menneskers syn på seg selv. Endringene er påskyndet av den tildels dramatiske økningen i ledernes inntekter. I det gamle klassesamfunnet var moderasjon - i hvert fall utad - en dyd. De fremste blant toppene i næringslivet kunne nok rase mot staten og Arbeiderpartiet, men beholdt likevel båndene til det norske fellesskapet. Sosialt ansvar og toleranse ble tatt for gitt. Langsomt er denne tradisjonen blitt svekket. I det nye klassesamfunnet forvitrer individets tilknytning til fellesskapet. Topplederne har kastet loss og forsøker å danne en ny klasse.

STRIDEN OM OPSJONENE i Norsk Hydro er bare siste uttrykk for denne kursendringen blant ledere og kapitaleiere. De begrunnelser som ble gitt for at 35 ledere i Hydro skal motta 210 risikofrie millioner, gir et viktig innblikk i elitens selvforståelse. Hydros avgåtte styreleder Jan Reinås - og hans frie klakør Trygve Hegnar - har forklart pengedrysset med at det er disse lederne som har skapt de økte verdiene i selskapet. Denne tynne og ynkelige forståelsen av verdiskapning ble raskt formidlet i mediene uten særlige motforestillinger.

DET SPØRSMÅLET som henger i luften er allikevel: Hva med de 33 000 øvrige medarbeiderne i Norsk Hydro? Hvorfor er deres bidrag til resultatet så uvesentlig at de ikke fortjener en bonus? De blir ikke en gang nevnt, og må undre seg. Og hva med befolkningen i Kina og India som gjennom sitt arbeid sørger for at det er nevrotisk etterspørsel når det gjelder Hydro-produkter som aluminium og olje? Ingen viser til Hydros tidligere ledere og operatører som tok de strategiske beslutningene om olje og aluminium og som fikk bygget anleggene som nå spar inn solide overskudd. Slikt er alltid bare historie. Selvfølgelig nevnes ikke forskning eller sosial trygghet levert av samfunnet utenfor.

TOPPLEDERNES UHEMMEDE berikelse av seg selv kan bare forsvares når ledelse opphøyes til den viktigste produktivkraften i vår tid. Det gjelder i forhold til de to frontene som alle ledere må forholde seg til: Eiere og ansatte. Når spennet i lønnsforskjeller ender i sprukken spagat, gjenstår bare ledelse som forklaring. At den er noe halvt guddommelig, en egen kraft som sprenger avtalenes rasjonalitet. Overfor eierne handler det i tillegg om press og utpressing. Uten riktig ledelse skifter bunnlinja farge fra sikker svart til alarmerende rød, hevdes det.

MODERNE LEDERE er en ny klasse som prøver å finne en profitabel plass mellom eiere og ansatte. Det er en gruppe som gjør krav på en selvstendig andel i verdiskapningen. De er ikke lenger kapitalens husdyr, men er blitt rovdyr med eget revir. De sprenger den gamle forestillingen om et todelt klassesamfunn med eiere og ansatte. I deres nye verden gjelder en tredelt modell som deler menneskene på en ny måte: Eiere, ledere og operatører.

DENNE UTVIKLINGEN skaper flere problemer. Ingen med vettet i behold vil benekte at alle typer virksomheter - private og offentlige - trenger gode ledere. Fremfor alt er det behov for gode ledelsesmiljøer preget av beslutningskraft, grundighet, interesse for avvikende synspunkter og kultur som fremmer nyskapning. Elitistiske bonusprogrammer er ren gift i forhold til alle som ikke blir inkludert. Nettopp her finnes det ubehagelige skillet som skaper - og krever - mytene om ledere som overmennesker. Derfor forandrer personer som Eivind Reiten i Hydro og Jon Fredrik Baksaas i Telenor seg selv til fjerne fyrster med merkelige hoff som kontrollerer kontakten med embetsmenn, mediene og prinsene som har grep om politikken.

SLIK STORHET har ingen lang framtid i Norge. Sannheten er jo at verdiskapning er en sammensatt pakke der forskning, ideer om konstruksjon, bygging, drift, strategisk tenkning og ledelse må henge sammen. Ledelse er å forene dette, men samtidig være fri til å bryte ut av driftens mekaniske rutiner og begrensninger. Det er krevende nok i seg selv, men er ingen overmenneskelig oppgave.

ALLE TYPER MAKT kan være berusende og fordreie og forsterke selvbildet. Nettopp derfor er det så viktig å ha beina på jorda og holde levende kontakt med verden utenfor. En ny klasse er det ikke behov for.