Det politisk umulige

At politikk er «det muliges kunst» er en forskjønnende omskrivning av «politikernes frykt for folket,» skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forslaget fra det såkalte særavgiftsutvalget om å fjerne taxfreeordningen var politisk dødt før det ble lagt fram. Det var åpenbart for alle som har fulgt norsk politikk noen år. Den politiker som skulle støttet et slikt forslag ville bli betraktet som suicidal. «Folk flest» ville reist seg og brølt. Derfor sa regjeringen, som hadde oppnevnt utvalget, straks nei til forslaget via statssekretær Geir Axelsen i finansminister Kristin Halvorsens departement. Man ber ikke om ekstra juling samme dag som klimameldingen legges fram, spesielt ikke i et valgår. Det har Jens Stoltenberg gjort før, da han foreslo å innføre moms på tjenester i 2001. Den gang ville han ikke høre på argumenter om hvor politisk uklokt det var. Han vil sikkert den dag i dag benekte at momsforslaget bidro til Ap’s dårligste valg i etterkrigstida. Men samme mann sa med forbløffende klarsyn på en konferanse samme år at det ikke var lett å øke skattenivået uten bruk av vold. Derfor har han nesten avstått fra det. Han har bare, etter press fra sine samarbeidspartnere i den rødgrønne regjeringen, strukket seg til å øke skattenivået til 2004-nivå.

Jeg forstår godt særavgiftsutvalgets resonnement. Det har studert taxfreeordningens opprinnelse, studert dens utvikling, regnet ut hva staten «taper» og hva staten «vinner». Utvalgsmedlemmene har sikkert humret over at ordningen først var tilgodesett sjøfolk som oppholdt seg en stund i internasjonalt farvann og som underveis mellom norskekysten og Amerika fortærte sin proviant i avgiftsfritt rom. Det var et skattefritak for utførsel av medbrakte varer. Nå er det en ordning for innførsel av billig sprit og tobakk. Den bidrar utvilsomt til at vi drikker mer og øker belastningen på vår lever og vårt helsevesen. Men vi er så glad i kvoten alle sammen. Helst burde den vært større. Husker dere Kristin Halvorsen økte tillatt volum i fjor? Slik at vi nå kan ta med oss fire flasker vin og ikke bare 2 og 3/4? Nå behøver vi heller ikke stable flaskene som flybagasje i kabinene. Vi handler mens vi venter på at kofferten skal komme seg opp på transportbåndet.

Taxfree er blitt den reisendes bonus. Vi trekker kredittkortet, tenker ikke så nøye over at vinen koster ca. 100 kroner flaska enten vi handler den på polet eller på Gardermoen. Vi produserer argumenter om at alternativet til bortfall blir mer smugling og mer hjemmebrent. Tar du taxfreekvoten fra en gjennomsnittsnordmann, tar du lykken fra det, sto det på tredjelederplass i vår avis fredag. På en tidligere omtalt plakat på Landvetter flyplass ved Göteborg sto det for noen år siden: «Taxfree, verdt å kjempe for!» Det var det eneste tegn på samfunnsengasjement sosialmedisiner Per Fugelli hadde sett på de trakter den sommeren.

Ei like hellig ku er rentefradraget som ingen regjering har våget å røre ved etter at Per Kleppe tenkte høye tanker om det på en berømt togtur i 1979. Det er hevet over tvil at rentefradraget stimulerer til økt låneopptak og derigjennom økte boligpriser. Det virker vridende slik at en uforholdsmessig del av investerte midler knyttes til bolig. De unge og vanskeligstilte får det stadig vanskeligere med å etablere seg med egen bolig, blant annet takket være denne vridningen.

Bolig- og eiendomsskatter er heller ikke populære blant folket og dem som ivrigst vil tekkes folket, selv om de kunne vært brukt til gode fellesskapsanliggender. Høyre har søsterpartier i andre land som har tatt konsekvensen av at boliger er et bedre skatteobjekt i en verden hvor mye annet er i fri flyt over landegrensene. Men selv har de vært for redde for velgerne til å ta konsekvensen av det. At Peter Batta i Huseiernes Landsforbund har slåss mot boligskatt av enhver art, er så sin sak. Han har slikt å gjøre. Men at våre helhetstenkende og styringsvillige partier ikke har klart å etablere et system for taksering av eiendommer som oppleves rettferdig ti år etter feidene mellom Per Olaf Lundteigen, harabikkja og Tore Nordtun i Ap, er nesten uansvarlig. Og tukler noen med bensinavgiftene i feil retning, vet vi hva som skjer. Da flokker folket seg om Barabbas.

Nå stiller imidlertid klimatrusselen både politikere og folk overfor nye utfordringer. Plutselig er vi alle i samme båt. Kanskje vil det få oss til å verdsette gode skippere framfor skipets bar. Vi får se.