Det politiske rollespillet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statsminister Jens Stoltenberg har satt foten

ned og akter å stå på den. Når den nye loven om «strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på

religion eller livssyn» kommer til Stortinget,

forventer han at regjeringspartiene bruker sitt

flertall og sikrer et vedtak. Stoltenberg sier til

Aftenposten at Ap’s gruppe på Stortinget vil bidra til at regjeringen får flertall. Også SVs ledelse er innstilt på det. Statsministeren holder pisken bak ryggen og gjør det klart at opposisjon i regjeringspartienes rekker tåles ikke.

Den opposisjonen finnes, men det er grunn til

å tro at den nå er nøytralisert. I så tilfelle er det en lang strid med store motsetninger som er slått ned. Blasfemisaken har ridd regjeringspartiene som en mare, men har til nå vært effektivt tildekket. Selv justisminister Knut Storberget skal være mot loven, men den munnrappe politikeren har i denne saken valgt en talende taushet. Samtidig er Senterpartiet høyt og lavt. Dels for å bortforklare sin egen

seiersrus over å ha nedkjempet Ap. Dels for

å rettferdiggjøre at det var partiets tur til å vinne en sak som dreier seg om verdier. Liv Signe Navarsete og hennes flokk skal ha kommet på bakfot etter interne tap i regjeringen om ekteskapsloven,

assistert befruktning og kirke/stat.

I en koalisjon må partene imellom jenke seg, av og til slik at de mindre partiene vinner fram. Problemet denne gangen er at ytringsfrihetens grenser er lite egnet til slikt politisk rollespill. Det handler om selve kjernen i folkestyret, forutsetningen for den åpne og frie debatten. Om vi gradvis reduserer innholdet i rettsstaten eller ytringsfriheten

i håp om at det skal bilegge etniske eller religiøse konflikter, har vi startet avviklingen av de beste sidene ved vårt politiske system. Det gjør ikke

saken bedre at det trolig er flertall mot denne loven på Stortinget. De som våger å heise opprørsfanen mot slik politisk tvang, har vår støtte.