Det private og offentlige

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Å trekke skillet mellom det private og det offentlige på rett sted, er en grunnleggende forutsetning for personlig frihet og et mangfoldig og levende offentlig rom. Det er også hovedspørsmålet i saken mellom Se og Hør og de to kunstnerne Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther som nå er tatt opp til doms i Høyesterett. Rett nok er konfliktens konkrete innhold nokså jordnært: Var det krenkende at ukebladet uten samtykke tok bilder av de to kjendisenes friluftsbryllup i Oslofjorden? Bak dette er saken både prinsipiell, viktig og alvorlig. Høyesteretts oppgave er å trekke delelinjen mellom det private og det offentlige. I det ligger også regulering av medienes arbeidsmetoder og rekkevidde.

Forutsetningen for ytringsfriheten er at det finnes et skille mellom ytringer i det private rom og ytringer som framsettes offentlig. Det er selve skillet som konstituerer friheten. Privatsfæren skal være beskyttet mot inngrep så vel fra det offentlige som offentligheten. Omvendt må det offentlige være gjenstand for intens gransking og kritikk. Spørsmålet blir da: Kan den intenst private opplevelsen av bryllupsseremonien overskygge at hendelsen samtidig er en juridisk pakt som etter tradisjon og lov er offentlig?

Presseetikk eller juss gir ikke presise svar på hvor vi skal trekke grenser mellom det private og offentlige. Det handler om et bevegelig mål. Ikke minst i den aktuelle saken som befinner seg i kjendissektoren der egeninteresse og kommersielle verdier ofte inngår i en uklar blanding. Her er det vanskelig å skille mellom det som er genuint privat, og det som er en del av den personlige merkevarebyggingen. Vi tviler ikke på at Lillo-Stenberg og Sæther har seriøse motiver, og saken er i seg selv verdifull fordi et viktig spørsmål blir belyst offentlig. Samtidig vil vi advare mot en rettslig avgjørelse som gir den kulturelle, politiske og økonomiske eliten privilegier og særegen beskyttelse.