Det radikale Norge

Radikalismens historie er enkel. Den handler om forandring. Om å bedre menneskenes kår, om folkestyre og om å legge forholdene til rette for at vi alle kan bli gagns mennesker. Stikkordet er forandring. Nåtida kan bli bedre. Arbeidet for dette skaper dessuten et selvbekreftende fellesskap: Vi som er for de gode sakene er også de gode menneskene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det radikale mennesket har en optimistisk tro på framskrittet. Verden skal ikke bare gå framover, den må! Derfor er den radikale idé i strid med den konservative som jo bare handler om justeringer: Forandre for å bevare. For alle som ikke har nok med sitt kjøpmannskap blir derfor radikalismen noe bortimot en impuls. De fleste menneskers liv handler jo om å gjøre tilværelsen rikere, mer meningsfylt og friere.

  • For radikaleren er det en selvfølge at dette skal skje gjennom politisk handling og i politiske institusjoner. Denne grunnholdningen gjør at radikalismen i dag er en ensom ting. Menneskets utrolige evne til forandring er mer enn noensinne overtatt av kommersielle interesser. Bureiseren er blitt gründer, byggmesteren er blitt entreprenør. Kapitalens logikk har stjålet den radikale idé for sine egne formål. Derfor er Bill Gates vår tids Karl Marx. Revolusjonen har flyttet seg fra de røde faner til Windows 95.
  • Når politikken mister makten over forandringen, er det ikke bare radikalismen som er i krise. Det borgerlige demokrati er også i fare fordi det ikke lenger kan levere varene. Det er slutt på at ordførere kan mane fram arbeidsplasser utenom helsesektoren. Stortinget kan nok vedta at Norge er et fritt land, men vi må tilpasse oss EU, den europeiske valuta og de vedtatte standardene for agurker og bildekk. Vi finner oss i å bli frarøvet friheten fordi vi er mer glad i velferden.
  • I en slik verden føler radikale mennesker seg uvel. Derfor har de forlatt den radikale posisjon. Nå er de radikale mot forandring. De vil ikke ha en samfunnsutvikling som krever økonomisk rasjonalitet (dvs. profitt), globalisering, industrisamfunnets oppløsning og nedbyggingen av de trygge hierarkiene. Nå er jo brukseier Gyldentann blitt en prosjektorientert lagleder som delegerer oppgavene. Fiendebildet vaskes ut. Gyldentann er blitt moderne, og det oppleves irrelevant å ta standpunkt for sin stand.
  • I en slik verden er det selvfølgelig meningsløst å tro at fortida er nøkkelen til framtida. Selv det berømmelige folket gjennomskuer tidas humbug. Stadig flere innser at Stortingets budsjettdebatter og lønnsforhandlingene mellom LO og NHO i økende grad er blitt teater. Disse prosessene er blitt enaktere hvor kostnadstilpasninger selges som samfunnsendringer. Dessuten synes vi det er OK. I det nye Norge vil vi jo ikke at politikerne skal bestemme over våre liv. Det skal vi gjøre selv, uten innblanding fra politikere som tror at de styrer. Bare av den grunn bør Brustad-bua reises ved siden av Eidsvoldsbygningen slik at vi får det logiske perspektiv. Selvfølgelig handler friheten om retten til å selge knekkebrød på søndag.
  • Overalt synes de politiske bevegelsene å akseptere sin maktesløshet, selv om de gjør sitt ytterste for å skjule det. I Storbritannia er Tony Blair en Thatcher med menneskelig ansikt. USA går så det suser under Bill Clinton slik at hele nasjonen kan glemme skammen over slum og rasisme. Gylfen styrer Det hvite hus. Og her hjemme har vi en statsminister som opptrer som en imøtekommende og smidig informasjonssjef.
  • Av slikt er det lett å skape pessimisme. Men det er ikke nødvendigvis et tegn på forfall at viljen til forandring har flyttet seg fra den politiske arena til arbeidslivet der de fleste realiserer sine kunnskaper og ambisjoner. Det er politikken som må flytte etter. Politikernes økende maktesløshet er jo også et uttrykk for at mulighetene til makt er flyttet nærmere den enkelte.
  • Det betyr ikke at vi går inn i en klasseløs idyll hvor det er kunnskapen som styrer. De store ord om informasjonssamfunnet kan ikke skjule at kunnskapen har varekarakter. Nå er det penger å tjene på den kreativitet som er et resultat av åpenhet, ny informasjonsteknologi og intellektuell frihet. Motsetningen mellom humanisme og materialisme er på ingen måte løst. Vi mangler stadig svar på utfordringer som går til kjernen av tilværelsen: Familiens framtid, pyramidens nedbygging i arbeidslivet, forholdet mellom makt og det personlige ansvar. Det er her vi trenger det radikale Norge.