Det rammer oss alle

Når tragedien rammer, er Norge et lite land. Han hadde ikke fått sove i natt, drosjesjåføren som kjørte meg til flytoget i Oslo. Han hadde selv barn, og var opprørt og sorgfull over drapet på de to små jentene i Kristiansand. Og redd for at noe liknende kan skje hans egen datter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For omstendighetene rundt drapet på Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen er slik at tragedien like gjerne kunne rammet mine eller dine barn, tantebarn eller nabobarn: De var to venninner i følge. Forsommerkvelden var ung og lys. De var bare noen hundre meter hjemmefra, i et mye brukt friområde. En liten jente ble vitne til at venninnen ble drept, før hun selv brutalt ble tatt livet av. Ikke noen norsk drapssak, så langt tilbake jeg kan huske, har gjort større inntrykk.

  • På det blide Sørlandet var smilet i går et sjeldent syn. Folk var triste, sjokkerte og sinte. Men midt i tragedien viser lokalsamfunnene sine kvaliteter: De to døde jentenes foreldre er omgitt av familie og venner. Så mange mødre og fedre fulgte barna til minnestund på skolen at det ikke var plass til alle innendørs. Rektorer og lærere har brukt helga til å planlegge sorgarbeidet. Kommunene stiller med kriseteam. Politiet med egen kontaktperson. Kirkene åpner sine dører. I det daglige er kanskje de sosiale nettverkene i Norge dårligere enn før, men vi stiller opp for hverandre på vårt vis når det virkelig gjelder.
  • Og nå gjelder det i Kristiansand og i Grimstad. De som har opplevd å miste et barn, forteller at ingen sorg er tyngre å bære. Familiene og vennene til Stine Sofie og Lena skal i tillegg leve med den grufulle måten jentene døde på, med sinne mot gjerningsmannen, med ubesvarte spørsmål. Og barnas vonde reaksjon og tunge spørsmål behøver ikke komme i dag eller i morgen. De kan komme neste uke, neste måned eller neste år.
  • Så langt er nesten alle spørsmål rundt ugjerningen uten svar. «Problemet vårt er at vi må jobbe oss grundig og rolig fram,» forklarte teknisk etterforskningsleder Asbjørn Hansen til journalistene i går. Politiet iler langsomt. De måtte sikre sporene, som det heter på politispråket, i området rundt før likene kunne fraktes vekk og til obduksjon. De må registrere og vurdere de mange tipsene fra publikum, før de kan gå videre på tips som kan ha betydning for etterforskningen.
  • Pasienter på permisjon fra Vest-Agder sykehus' psykiatriske avdeling blir sjekket. Det blir også sedelighetsdømte og rusmiljøet som vanker i Baneheia. Og det blir naboer, venner og familie til de to drepte jentene. For slik skal politiet arbeide når barn er drept uten vitner eller tekniske spor som umiddelbart peker ut en gjerningsmann. Politiet skal «gå bredt ut», og det de for det meste gjør er å sjekke folk og omstendigheter ut av saken.
  • I går kveld var området der Stine Sofie og Lena ble funnet drept nesten folketomt. Foreldrene holdt barna hjemme. Slik rammer drapet på de to så mange barn. Ikke bare fordi en gjerningsmann går fri, men fordi barn må forholde seg til noe så grusomt og uforståelig. Mange blir redde, av egne tanker, eller fordi foreldrene overfører sin frykt til barna.
  • Men Kristiansand bærer også bud om at byen skal leve videre. Mens jeg i ti minutter i går ettermiddag satt på en benk i gågata Markens gate, passerte det åtte høygravide kvinner. Deres barn vil forhåpentlig få vokse opp i en by som er så trygg så mulig, og med voksne som er i stand til å trøste, støtte og hjelpe når en katastrofe inntreffer.