Det redigerte liv

I biografibransjen betyr ikke autorisert nødvendigvis mer troverdig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne uka kom den uautoriserte biografien om Egil Monn-Iversen. Familien reagerer på at privatlivet drøftes. Vi har også nettopp fått hele to biografier om Olav Thon. Den ene er svært autorisert, den andre svært uautorisert. Ingen som leser de to biografiene kan unngå å bli slått av hvor forskjellige de er. Det er to historier om samme liv – men hvilken er sann?

Sannheten er selvsagt ingen av dem. Alle biografier kan bare være fortellinger basert på et liv, ikke livet selv. Men i skildringen av rettssaken mot Olav Thon er det lite tvil om at Hallgrim Bergs biografi er trofast mot Thons versjon av eget liv, er Dag Ellingsens uautoriserte biografi trofast mot hva som faktisk skjedde i rettssalen. Autorisert betyr ikke sannere.

Autoriserte biografier er godkjent av personen det skrives om, eller av personens nærmeste familie. Fordelen er vanligvis at disse da også stiller til intervjuer, og gjerne stiller arkiver og dokumentasjon til rådighet. Ulempen er at de helst vil kontrollere hva som skrives.

Ser vi på praksis i mediene, ville de færreste journalister skryte av at deres artikler er autoriserte, altså forhåndsgodkjent av personene som omtales. Det ville svekket tilliten til det som sto skrevet, ikke styrket den. I journalistikkens etikk ligger journalistens uavhengighet som et krav. Man innrømmer ikke gjerne at artikkelen er skrevet med påholden penn.

Men med biografiene opplever mange det annerledes. Noen tenker på en autorisert biografi som mer pålitelig, mer troverdig. Men hvis den omskrevne har eiendomsrett til historien, vil uheldige episoder gjerne bli nedtonet, omskrevet eller fortiet. For den autoriserte biograf kan sannheten bli en forhandlingssak. Som i klassisk malerkunsten forsøker portrettørene da gjerne å både smigre og fortelle sannheten samtidig. Den uautoriserte biografien slipper balansegangen, men er dømt til å fortelle historien utenfra. Da går også noe tapt.

Dersom man er en offentlig person bør man selvsagt vært uhyre forsiktig med å holde seg med et privatliv. Ingen vet hvilke tjenester Suzannah Ibsen gjorde sin mann Henrik da hun brant deres korrespondanse, men i dag oppleves skjermingen som et tap. Privatlivets fred er alltid et spørsmål om tid. Ingen reagerer om vi diskuterer Aleksander den stores seksuelle legning. Alf Prøysen er det verre med.

Det kan også virke som et paradoks at Sverre Gunnar Haga Monn-Iversen biografi kan inneholde navn og detaljer fra privatlivet ingen avis vil trykke. En biograf kan forsvare seg med at boka har rom og sidetall til å plassere begivenheter i kontekst og gi dem proporsjoner. Men det demonstrerer også at forlag må ha en annen etikk og praksis enn aviser. Mens aviser nødig trykker autoriserte artikler, gir forlag gjerne ut autoriserte biografier. Aviser, som er et samtidig medium, er noen ganger faktisk mer forsiktig med privatliv enn bøker, fordi de bøkene i prinsippet er skrevet for evigheten. Det er de stive permers forsvar.