Det reelle sentrum

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Med forliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene er det tatt et langt skritt mot det som bør være det normale i norsk politikk. Tyngdepunktet både blant velgerne og i Stortinget ligger i sentrum- venstre. Det var med dette som forutsetning både Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland dannet regjeringer tidligere i dette tiåret, og det er dette som må ligge til grunn for de politiske aspirasjonene Arbeiderpartiet har for ny regjeringsmakt, enten lederen heter Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg eller noe annet.
  • Sentrum- venstres hovedoppgave er å opprettholde velferdssamfunnet, samtidig som det åpner for de krefter som marked og globalisering har frigjort. Tross den sterke individorienteringen og kravene om valgfrihet som politisk peker mot høyre, ønsker dagens dominerende middelklasse å beholde det sikkerhetsnett og den solidaritet som ligger i velferdsordningene som er bygd opp de siste 50 år. Derfor er det naturlig at sentrum står sammen med Arbeiderpartiet i den praktiske politikken, fordi de i realiteten er enige om hvilken vei Norge skal utvikles langs ved starten av et nytt århundre.
  • Regjeringen Bondevik er resultatet av en visjon om et uavhengig sentrum som kan samarbeide til begge kanter. Men resultatene av de siste to års samarbeid til høyre, der også Fremskrittspartiet inngår, har vært en høy pris å betale selv for den maktglade og pragmatiske statsminister Kjell Magne Bondevik. Antakelig sikrer også avtalen med Arbeiderpartiet regjeringens liv fram mot stortingsvalget om knapt to år. Men forhandlingene de siste ukene har demonstrert at tyngdepunktet i sentrum- venstre-konstellasjonen ligger i det partiet som fortsatt er større enn de tre regjeringspartiene til sammen.
  • Slik sett peker avtalen ut over år 2000, mot framtidige flertallskonstellasjoner som vil gi stabilere regjeringsgrunnlag enn de siste års mindretallsregjeringer. Men avtalen gir egentlig alle nye kort å spille med. Høyre får f.eks. mulighet til å markere seg som et alternativ. Slik sett kan forliket være med og rydde opp i norsk politikk.