Det rene og onde

Massemordets historie handler om lengselen etter renhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ÅRETS UHYGGELIGSTE og mest nødvendige verk ble lansert i går: «Folkemordets svarte bok» (Universitetsforlaget). Over mer enn 600 sider beskrives folkemordets drivkrefter, historie, politiske mål, metoder, psykologi, juss og særegne moral. Gjennom 26 kapitler spenner like mange forfattere opp et panorama som viser de mørkeste sidene ved moderne samfunnsformer og ideologi. Dødens revisor forteller at mer enn 170 millioner mennesker ble drept i det 20. århundre. Tallet omfatter mennesker drept av regjeringer, men unntatt ofre i krig som anslås til 36 millioner. Mer enn noe annet er det statlig makt som dreper.

PROFESSOR i statsvitenskap, Bernt Hagtvet har vært redaktør for boka og gir også viktige bidrag til hvordan vi skal forstå en slik massiv ondskap. Han peker på at en slående side ved massemordets historie er lengselen etter renhet, enten det er etnisk, rasemessig renhet, nasjonal renhet, religiøs renhet eller politiskrevolusjonær renhet. Det handler altså om en livsfarlig utopi, at det er mulig å leve i sikkerhet og fred med sine egne – og bare dem. Vår tid skapte de nødvendige redskapene for å realisere et slikt program: ideologiene som vasket vekk blodet og teknologien som ga ondskapen ny rekkevidde og kraft.

AUTORITÆRE tanker og regimer er mest effektive på dødsmarkene. Likevel er det et ubehagelig faktum at ideen om det rene samfunnet har røtter i demokratiet. I vår tid har folket som begrep antatt en dobbelt form. Det handler ikke bare om det grekerne kalte «demos», dvs. mennesker i sin alminnelighet, flertallet eller massene. Ideen om nasjonalstaten tilførte en etnisk komponent, bl.a. felles historie og følelsen av kulturell identitet. Misbrukt kan et flertall utnytte ideen om folkeflertallet til å undertrykke et mindretall.

HAR MASSEMORDERE en moral? Ja, sier Bernt Hagtvet. Massemord dreier seg ikke om umoral, men om en annen moral. Her viser han til SS-føreren Heinrich Himmlers rasjonalisering: En handling skal ikke bedømmes etter graden av grusomhet, men etter offervilje, standhaftighet og «anstendighet» i utførelsen av et politisk nødvendig folkemord. Denne perverse forståelse av bøddelens rolle virket. Mens mange av nazismens ofre fikk store psykiske problemer, bl.a. fordi de var blant de få som overlevde, var nazister i dødsfabrikkenes tjeneste raskt klar til nye oppdrag ved nye skrivebord etter krigen.

FINNES DET HÅP i dette nattsvarte hav av blod og sorg? Her fanger professor Hagtvet et paradoks og armerer det til et kamprop. Han peker på at det som gir oss vår identitet som mennesker, er at vi er så annerledes. At vi har ulikt utgangspunkt når det gjelder kultur, religion, etnisk bakgrunn, økonomi og kjønn, og at denne differensieringen av menneskeslekten gir oss vår enhet. Følelsen av å være annerledes, et individ, utgjør kjernen i vår bevissthet om oss selv og det å være menneske. I et slikt perspektiv blir angrep på vår forskjellighet også angrep på selve menneskeligheten. Det peker mot mangfold – ikke renhet – som menneskenes naturlige fellesskap.