Det ringer, det ringer...

Jo mer vi får vite om det mislykte kuppforsøket til vikarsjefen i Statoil, jo mer skandaløst og amatørmessig virker det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STATOILS KONSTITUERTE

konsernsjef Inge K. Hansen er vel nå i et slags fritt fall uten særlig støtte fra noen kant. Det er ikke bra for selskapet. Statoils nye styreformann Jannik Lindbæk som ble trukket inn i, eller snublet inn i, fusjonsforsøket, strever med å unngå å bli dratt med i fallet. Hans autoritet som eiernes representant og styreleder er sterkt svekket.

I fire måneder har Lindbæk hatt i oppdrag å finne en ny konsernsjef for Norges viktigste selskap, uten å finne noen. I stedet virker det som om vikarsjef Hansen i egen interesse har lyktes med å forsinke ansettelsesprosessen med et prosjekt som dersom det hadde ført fram, ville ha vært en slags avvikling av Statoil slik det har fungert siden starten i 1972. Norsk Hydros struktur og forretningsfilosofi ville overtatt det forretningsmessige ansvaret for Olje-Norges framtid. Kanskje var Lindbæk så oppslukt av problemene rundt direktør Bergljót Jónsdóttir i Festspillene i Bergen der han også er styreformann, at det ikke var tid til å tenke klart om Statoil?

FØR HOVEDAKTØRENE

blir avkrevd nærmere redegjørelser i Statoils bedriftsforsamling, av olje- og energiminister Einar Steensnæs og pågående brevskrivere som SVs Øystein Djupedal i Stortinget, ser det ut til at et større antall ledere i Statoil, og et ukjent antall medarbeidere i meklerselskapet Morgan Stanley, var orientert om fusjonsføleren. Det virker amatørmessig at et utenforstående, innleid selskap fikk topphemmelig informasjon. For en risiko når hovedeieren ble holdt utenfor!

Prosjektet har levd sitt stadig mindre hemmelige liv fra begynnelsen av januar i år, altså i en drøy måned, før det ringte en telefon som utløste panikkpuls hos den fysisk så veltrente vikarsjef Inge K. Hansen. Et trettitall mennesker har visst noe, men ikke hovedeier olje- og energistatsråd Einar Steensnæs. Sier han, og vi må tro han snakker sant.

STEENSNÆS

vil forståelig nok unngå å skape ny krise i Statoil ved å ta en direkte konfrontasjon med Hansen og Lindbæk. Han har valgt å si at det var greit samtalene med Hydro ble ført fordi de bare var «uformelle». Han har også andre eiere og formelle krav til et selskap notert på børsen i New York, å ta hensyn til. Men det er stadig vanskeligere for statsråden å holde fast ved at samtalene virkelig var uformelle når prosessen løp i en måned og involverte minst et trettitall personer, inkludert et internasjonalt meklerfirma.

Ryktene begynte å gå i amerikanske finansmiljøer, på oljeseminaret i Sandefjord og på Sanderstølen. Men det var telefonen fra den tidligere konsernsjefen Arve Johnsen mandag morgen den 9. februar som fortalte alle involverte, muligens unntatt Hansen selv, at løpet var kjørt, katta var ute av sekken, tannkremen ute av tuben og elefantene på vei gjennom småskogen i grålysningen.

TO UKER

er gått siden avsløringen, og ingen har med kraft stått fram med et forsvar for ideen om å slå de to oljeselskapene sammen. Inge K. Hansens egne formuleringer om at ingen kunne være overrasket over at han synes dette var en god idé, holder verken som visjon eller argumentasjon.

Det er Arve Johnsens formuleringer om at aksjekursen i et perspektiv på 16 måneder er uinteressant når det handler om verdiskaping for fellesskapet i hundre år framover, som foreløpig råder grunnen. Det har vært sunt med konkurransen mellom disse to selskapene, og vil være det også i fortsettelsen. Arve Johnsens nemesis, tidligere statsminister Kåre Willoch som vingeklippet Statoil i 1984, beklaget det offentlig da Hydro og Statoil slaktet Saga for fire år siden. Han er naturligvis tilhenger av å beholde to selskaper.

STATOIL

trenger en visjonær leder som er på høyde med selskapets størrelse og posisjon, som er sitt forvalteransvar bevisst samtidig som hun ser at det nye, voksende markedet i USA for naturgass betyr at norsk sokkel ikke er såkalt «moden», men stilt overfor helt nye utfordringer i Barentshavet. Den nye sjefen må kunne samarbeide med politikere og embetsverk, og styre selskapet i et storpolitisk kraftfelt der USA er aktør i samarbeid med Russland, og der EU følger nøye med i utviklingen.