Det sanne ansikt

I morgendagens statsbudsjett skal regjeringen vise sitt sanne ansikt, skriver Erling Ramnefjell.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En regjerings første budsjett er alltid preget av forgjengernes prioriteringer. Budsjett nummer to, det første egne, regnes som den ordentlige eksamen, svenneprøven. Det fjerde blir alltid utlagt som et valgkampbudsjett der det straks stilles spørsmål ved løftenes troverdighet. Det tredje derimot, som er det de rødgrønne legger fram i morgen, skal speile regjeringens sanne ansikt. Den vanskelige tredjerunden skal vise om regjeringen har tilstrekkelig politisk tempo til å nå målene den har satt seg ved utløpet av stortingsperioden, eller om Soria Moria risikerer å ende som et Fata Morgana. I en slik situasjon har regjeringen selvsagt ikke råd til hvileskjær i håp om å ta igjen det tapte i en kraftig valgkampspurt.

Et statsbudsjett blir aldri godt nok for alle. Opposisjonspartiene og alle interesseorganisasjonene står klare til å fyre løs mot det de vil hevde er for svakt og for dårlig, ja rent ut sagt løftebrudd. Det hører til spillets regler. Forventningene de rødgrønne bygde opp før valget i 2005 var da også formidable. Men den misnøye og «skulle bare mangle»-holdning vår oljerikdom har skapt hos noen hver av oss, kan aldri innfris i virkelighetens verden.

Fjorårets første egne rødgrønne budsjett fikk bestått-karakter. Opposisjonen fant bare få og marginale svakheter de kunne rette sine skyts mot. Vinnerne ble kommunene, barnehagene, veiene og jernbanen. Men budsjettet hadde også tapere, og det svakeste punktet, som regjeringen, og særlig SV, fikk lide for i årets valgkamp, var kutt i høyere utdanning og svekket satsing på forskning. Det var kanskje ikke så store reduksjoner, men de pekte i feil retning og fortalte det motsatte av regjeringens egen retorikk om at det er utdanning og forskning som skal sikre landets økonomi når olje- og gassutvinningen går mot slutten.

Lekkasjene foran årets budsjett har ikke utløst nevneverdige rystelser. Godbitene som ble sluppet i valgkampen var en realvekst på fem milliarder til kommunene, knappe to milliarder mer til bedre bygninger og utstyr på sykehusene, økt hjelp til gründere og at 67-åringene skal få jobbe så mye de vil uten at pensjonen blir avkortet.

Avisenes nyhetsbyrå, som tradisjonelt har gode relasjoner til Youngstorget, brakte i går en litt større lekkasje om at klassiske SV-saker som barnehager, skole og miljø blir budsjettvinnere i år. Utvidelse av timetallet for de yngste i grunnskolen og nye 3,6 milliarder til barnehagene skal gjenreise kunnskapsminister Øystein Djupedals renommé og vaske ham rein for taperstempelet han fikk etter kommunevalget. Lekkasjen sier ikke noe om hva som blir bevilget til forskning og høyere utdanning, men etter all kritikken regjeringen fikk etter fjorårets «hvileskjær» på dette området, vil det være en sensasjon, eller rettere: et politisk selvskudd, hvis ikke det kommer med løft som kan framstilles som en storsatsing.

Når det gjelder klima og miljø er det varslet at milliardbeløp til CO2-håndtering ved gasskraftverket på Kårstø og drøyt et halv milliard til fornybar energi skal være på plass i budsjettet til vår nye olje- og energiminister, Åslaug Haga. Avgiften på diesel øker med 20 øre literen og det er ventet ytterligere avgiftslettelser på biler som er mer miljøvennlige enn andre.

Har de noe djervere i ermet? Etter kongens ikke helt komplette høytlesning fra regjeringens trontale tirsdag, hvor kampen mot fattigdom ikke ble nevnt, slo stortingspresident Thorbjørn Jagland til med en kort og fyndig tale. Han gikk rett til kjernen av to av vår tids største utfordringer, kampen mot fattigdom og klimatrusselen. Han understreket at det vil kreve upopulære tiltak å redde miljøet og oppfordret storting og regjering til å vise lederskap. Jaglands tale gjør ham neppe mer populær hos dem som sitter med makta i Ap, men mange føler det var ord i rette tid.

I radioen i går morges tok forskningssjef Knut Alfsen i Statistisk sentralbyrå til orde for at Norge bør bruke like mye penger på tiltak mot klimautslipp som på utviklingshjelp. Alfsen som var sentral i Lavutslippsutvalget, sier at hvis regjeringen tar klimautfordringene like alvorlig som de globale fattigdomsproblemene, bør den sette av en prosent av brutto nasjonalinntekt til klimatiltak. Det utgjør ca. 20 milliarder kroner i året. Det er selvsagt ikke realistisk politikk over natta. Men det er et seriøst signal om størrelsesorden på de årlige kostnader det totalt sett kan bli snakk om hvis Norge skal ta klimaproblemet på alvor.