Det siste kortet

Valgskredet til fordel for Vojislav Kostunica og opposisjonsalliansen overgår alle forventninger. Ikke bare har den saklige, milde juristen Kostunica oppnådd en brakseier ved presidentvalget. Også under valget til det jugoslaviske parlamentet og i de serbiske kommunestyrevalgene er seieren sensasjonell.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Selv i ekteparet Milosevic/Markovics hjemby Pozarevac har opposisjonen vunnet. Ingen har trodd at dette var mulig i en by der befolkningen ble holdt nede i frykt og taushet. Opposisjonen har fått flertall i praktisk talt hver eneste by av betydning i Serbia.

  • Et annet resultat av valget er at den tidligere opposisjonsføreren Vuk Draskovics Bevegelse for serbisk fornyelse (SPO) er nesten utradert som politisk parti. Draskovic har mistet all tillit etter sine linjeskifter - i det ene øyeblikket som karismatisk demagog, i det neste som minister i Milosevics regjering og i det tredje som livredd, patetisk figur i montenegrinsk eksil etter tre drapsforsøk. Også den rabiate nasjonalisten Vojislav Seselj og hans parti ble feid av banen.
  • Etter 13 års despoti, ideologisk hjernevask, fire tapte kriger og et stempel som Europas pariakaste, har befolkningen i Jugoslavia demonstrert at Milosevic ikke er uslåelig. Fra å være en ufarlig, nederlagsdømt kompromisskandidat, som holdt valgkampmøter som om de var forelesninger i offentlig rett og folkeskikk, har Kostunica stått fram som et håp - den siste ærlige politikeren i Jugoslavia. For bare måneder siden lå opposisjonen med brukket rygg etter NATO-bombingen og maktkampen mellom Draskovic og Zoran Djindjic.
  • Verdigheten og roen som Kostunica har vist i hele sin framferd, også etter seieren, er imponerende. Om den rekker til å få Milosevic til å gå av på fredelig vis, er derimot et helt annet spørsmål.

Milosevics tidligere partifelle, Beograds eksordfører Nebojsa Covic, har fortalt om hva som skjedde etter at regimet tapte kommunevalget i Beograd høsten 1996. På et møte hjemme hos Milosevic, der Covic var innkalt, bød Milosevic på whisky, trakk på skuldrene og sa at det var ikke verdens undergang om han tapte Beograd. Noen dager seinere kom Mirjana Markovic tilbake fra et besøk i India. Det ble innkalt til nytt møte. Halvfull satt Milosevic i sofaen, mens kona ga ordrer om at politiet og hæren om nødvendig skulle settes inn hvis det kom til protester mot en underkjenning av valget.

  • Det vi kan vente denne gangen, er i første omgang trenering av opptellingen for å vinne tid, mens ekteparet bestemmer seg. Men nå gjelder det ikke et bystyre. Situasjonen er en helt annen enn under NATO-bombingen, da Milosevic kunne påberope seg en felles ytre fiende. Nå handler det om kjernen, om det eneste som teller for Slobo og Mira - om makta. Det står om deres politiske liv. Kanskje handler det om deres fysiske liv. Parallellene til ekteparet Elena og Nicolae Ceausescus siste dager i Romania i førjulsdagene 1989 er slående. Selvmordshyppigheten i Milosevics familie har alltid vært et tilbakevendende tema for Balkan-eksperter, som har forsøkt å analysere et regime som ikke kan forstås ut fra Vestens kriterier for rasjonalitet.
  • Omgitt av klakører med en mektig nomenklatur, som fortalte herskeren det han ønsket å høre, trodde Milosevic som Ceausescu åpenbart at han fortsatt hadde folkets støtte. Sjokket over nederlaget må ha vært ufattelig. I går viste regimet åpenbare tegn på rådvillhet. Enkelte av Milosevics partifeller på lokalplanet ser i en viss grad ut til å akseptere nederlaget. Vojislav Kostunica har gitt Milosevic 14 dager på seg. Trolig arbeider Kostunica for å sikre Milosevic et tilfluktsland eller stilltiende vestlige garantier mot en utlevering til Haag-domstolen.
  • Under sine 13 år ved makta har Milosevic vist seg som en genial taktiker. Men det betyr ikke at han er en genial strateg. Nå står han ved sitt livs veiskille, å bøye seg eller risikere borgerkrig i Serbia og kanskje krig i Montenegro. Han er i ferd med å gripe til det siste kortet i stokken. Dramaet som nå utspilles i Milosevics innerste sirkler vil avgjøre om det er dagslyset som tennes eller nattemørket som senker seg over et hardt prøvet folk.