Det siste offer

Konsernsjef Arne Dvergsdal i Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap gikk av etter at kommisjonsrapporten om «Sleipner»-ulykken ble offentliggjort. Direktør Steinar Killi i Jernbaneverket er under sterkt press for å gå etter rapporten om Åsta-ulykken. Når er det saklig grunn for slike drastiske konsekvenser av en større ulykke?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er mange aktører i etterspillet etter en katastrofe der menneskeliv er gått tapt. Tekniske og juridiske sakkyndige blir engasjert, gir sine forklaringer og anbefaler tiltak. Populistiske politikere fisker i rørt vann. Overlevende og omkomnes etterlatte organiserer seg. Ofte er det de som er sterkest i sitt krav om at den ansvarlige må gå. Alliert med mediene utgjør de en formidabel pressgruppe, der ikke minst den emosjonelle komponenten kommer sterkt inn i bildet. Det er det første spørsmål mediene stiller ved en ulykke. På Dagsrevyen ble Arne Dvergsdal om igjen og om igjen bedt om å svare på om han ville gå da rapporten om «Sleipner»-ulykken var lagt fram sist uke. «Hva slags følelser har du?» ville Gry Blekastad Almås vite. Det er dette Knut Olsen har gjort til sitt konsept på «Redaksjon 21»: Private følelser blandes med offentlig ansvar. At noen går, er symbolet på at noe er oppnådd. Det markerer det gammeltestamentlige offer. Jo mindre troende vi er, desto mer religiøse er folk når livets tunge sider melder seg.

  • I det moderne samfunn er det krav om risikofrie systemer. Spesielt strengt er dette kravet overfor offentlige tjenester. Det drives blant annet fram av det politiske systemet selv. Hver gang det skjer en ulykke i offentlig samferdsel, kommer lederen i samferdselskomiteen med sterk kritikk, hver gang det skjer et uhell i helsevesenet stilles helseministeren til svars. Det offentlige tar i det hele tatt et uendelig ansvar, da ofres statsråder og direktører. SVs Øystein Djupedal sa etter de to ulykkesrapportene at hele Stortinget måtte ta ansvar for det som ikke virker. Selv om alle vet at det offentlige slett ikke er så god på drift og kontroll, sier han «...gi oss enda mer ansvar». Derfor innføres det stadig flere kontrollsystemer. Men ingen bryter for eksempel arbeidsmiljøloven så ofte som stat og kommune, som ligger i store restanser på dagbøter.
  • Noen ganger skulle jeg ønske at stortingsrepresentanter ville tenke igjennom konsekvensene av det høye sikkerhetsnivået de bidrar til å knesette. De galopperende utgiftene i helsesektoren forteller noe om det. Er det mulig å redde et liv med tekniske tiltak - og etter hvert er de praktiske mulighetene nær uendelige - så krever man at samfunnet skal stille økonomi til rådighet. På det individuelle planet, derimot, er kravet til risikofrihet mye lavere. I trafikken tar folk store sjanser med forbikjøringer og høy fart. Mange huseiere klatrer opp på gebrekkelige stiger for å male vegger der Arbeidstilsynet krever sikrede stillaser. For jernbanen vil 100 prosent sikkerhet bare oppnås om man ikke kjører tog på skinnene. Kravene til sikkerhet kan bli så høye at det må være fristende og mindre kostbart for samfunnet å få folk over på bil.
  • Jernbaneverkets direktør Steinar Killi hadde sittet i sin stilling et halvt år da ulykken ved Åsta stasjon inntraff i januar. Det sies gjerne at en ny sjef for en bedrift har mellom seks og ni måneder på seg til å lære seg opp og identifisere de kritiske punktene i driften. Og siden sikkerhet er en slags forretningsidé for jernbanen, ligger Killi kanskje i grenseland hvis det ble avdekket alvorlige systemfeil. Noen av de som nå krever hans avgang, ville nok ha gjort det også om han begynte i jobben dagen før ulykken. Men i dette tilfellet forekommer det meg at ulykkeskommisjonen har pekt på diffuse systemfeil, omtrent slik livet selv er. Tidligere kunne man i slike tilfeller skylde på skjebnen. Nå står den ansvarlige sjef utsatt.
  • Når sjefer må gå som offer til en kritisk opinion, tilfredsstiller man manges følelser, både blant de berørte og i den generelle opinion. En avgang skal gjenskape tillit. Men en ulykke er jo en læringssituasjon. Brent barn skyr som kjent ilden. En stor ulykke er det dyreste voksenopplæringskurs man kan gå gjennom. Da kan det synes ubegripelig saklig sett at toppsjefen må slutte når han virkelig har lært hva som ble gjort galt.