Det siste tabu

En rådgiver ved Ap's partikontor benyttet 1. mai til å hevde at Frp's nestleder Jan Simonsen er homofil og at han har en pakistansk samboer. På denne måten løftet Hans Marius Johnsen en hviskekampanje opp på talerstolen. Simonsen dementerte kontant, og dermed er vi ferdige med den siden av saken. Men hovedspørsmålet gjenstår: Hvorfor må homofili være politikkens siste tabu?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I norsk offentlighet skal homofili bare omtales i prinsipiell sammenheng. Da handler det om grupperettigheter, kristen fortapelse og samboerskap. De siste årene synes biskopenes neglebiting å ha blitt hovedsaken. Bare en sjelden gang skimter vi menneskene bak merkelappene. Det er når en lesbisk prest skuffer sin biskop, når en ungdomspolitiker jages ut av KrF eller veteraner mobbes ut av Høyre. En sjelden gang gjør noen som Anders Hornslien og inngår partnerskap i all offentlighet.

  • For de innvidde er det samtidig ingen hemmelighet at vi i dette landet har, eller har hatt, homofile statsråder, stortingsrepresentanter, partisekretærer og fagforeningsledere. Mange. På sett og vis er det like selvfølgelig som det er tabu: «Vi vet det, men vi liker det ikke.» Derfor er det best for alle at virkeligheten legges til side.
  • Det er en høyst uvillig allianse mellom homofile og homofobe som gjør det mulig å fornekte virkeligheten på denne måten. De homofile krever respekt for sitt privatliv, og bare de færreste vil «stå fram». Samtidig vil de homofobe enten overse det hele, eller jage folk inn i skapene. Svaret på dette dilemmaet er ikke «outing», dvs. offentliggjøring av personers seksuelle legning mot deres vilje. En ting er at en slik praksis er i strid med pressens etiske regelverk og alminnelig folkeskikk. En annen er at åpenhet gjennom tvang er en selvmotsigelse. Det vil bare føre til at rekrutteringen til politiske verv snevres inn, og at giftsprederne vinner fram. Likevel må vi stille spørsmål om den medviterske tausheten i lengden er tjenlig for de berørte politikerne og for politikken.
  • Kanskje er det slik at det norske folk nå er modent for å få vite det de allerede vet. At det finnes homofile i alle ombud og i alle typer yrker. I dagens Norge får selv ikke bestemødre eller bestefedre mer enn hakeslepp når de blir fortalt at barnebarnet har valgt en alternativ seksuell karriere. Som oftest - men ikke alltid - er kjærlighet sterkere enn fordommer.
  • Åpenhet har også emosjonelle og praktiske sider. For homofile politikere ligger noe av problemet i presentasjonen. Hvordan skal de komme ut av skapet? Hvordan skal de unngå at denne siden av en kompleks personlighet blir dominerende i offentlighetens øyne? Hvorfor skal man «tilstå» noe som både er naturlig og helt partiuavhengig? Det er liksom ikke noe selvfølgelig tema for en pressekonferanse.
  • På disse spørsmålene finnes det ikke enkle svar. Trolig handler det om en balanse, en naturlig åpenhet som verken overfokuserer eller undertrykker privatlivet. Alle andre snakker jo om sine samboere, ektefeller, drømmer og håp. De viser fram dette når det er naturlig - blant venner, kolleger, men også offentlig. Oppgaven er altså å utrydde det homofile som sensasjon. Ap-sekretærens utspill 1. mai viser at både skjult og åpen forakt er et politisk våpen. Derfor er det også nødvendig at slike holdninger kommer fram i lyset, og ikke blir tidd i hjel.
  • Oppryddingen av diskriminerende bestemmelser i lovverket har lagt en plattform for normaliseringen av homofiles liv. Det gjøres framskritt i arbeidslivet og i de fleste miljøer er aggresjonen mot homofile på vikende front. Derfor venter vi på at det første enkjønnede paret skrider over Slottsplassen, hånd i hånd. For én ting er sikkert: verken Harald eller Sonja vil lee på et øyelokk. De vet om dette, de også.