Det skal bo folk i husan

Regjeringen la nylig fram en stortingsmelding om fredete hus. En vesentlig del av den norske kulturarven er i privat eie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KULTURARVEN finner du ikke bare på Maihaugen og Bygdøy. Mye ligger i dalsidene. Du farer forbi og tenker: Det er jammen flott at eierne har råd til å holde bygningene i hevd. Noen av dem er som et museum, der knapt et ølkrus er fjernet på 500 år. Andre er tæret av tidas tann. Og fredete bygninger kan fortone seg som en klamp om foten for eierne. Den norske kulturarven er tung å bære når syllstokken råtner, når de antikvariske myndigheter tropper opp og forlanger andre farger i stua eller stans i planlagt modernisering. Men samtidig føler også eierne stolthet og glede over å bære en tradisjon på vegne av hele nasjonen. Det gir flukt over en hverdag som tidvis oppleves som en kamp mot så vel Bøygen som Bygdedyret.

FOR NOEN UKER siden la Miljøvernminister Knut Arild Hareide fram en stortingsmelding om vern av kulturminner. Det er jo 100-årsjubileum for kulturminneloven. Statsråden personlig er både ung og utdannet siviløkonom, og derfor å regne som både historieløs og kortsiktig. Har han noe inderlig forhold til et begrep som «kulturarven». Er det ikke mer naturlig for hans generasjon å rette søkelys mot dagen i dag og den i morgen i stedet for å dyrke fortida? Ja, trenger vi å holde fast på en nasjonal identitet i en globalisert verden? Kan man i det hele føle noe slags fellesskap med dem som for 500 år siden bygde stabbur for å oppbevare maten, låve for å oppbevare fôr til dyra og kværnhus for å skaffe mekanisk kraft til å male kornet?

DOKUMENTET henter inspirasjon i Afrika, der Nobelprisvinner Wangari Maathai får formulere stortingsmeldingens motto: «Kulturarven er vegviseren mot en ukjent framtid og referansepunktet for fortiden. Uten slike rettesnorer blir samfunnet svekket og smuldrer opp.» Det siste kan leses bokstavelig når det gjelder mange fredete hus. I fjor gikk lederen for stiftelsen Norsk Kulturarv, Dag Lindvik, ut og erklærte at han opphevet fredningen av de ni husene han har på gården sin i Vågå. Han var lei det årlige vedlikeholdet til 100 000 kroner som han ikke får refundert. Det er en evig kamp mellom eierne og det offentlige om hvem som skal betale for merkostnadene som fredningen medfører. I tillegg til det ansvar som eierne føler for å ta vare på kulturverdiene, pålegger staten dem også økonomiske byrder. Det er dette meldingen sier myndighetene nå vil rette opp. Slik sett har kanskje Lindvigs opprør båret frukt.

JEG TAR TUREN TIL Nord-Sel i Otta, til garden Øygarden der Ragnhild Hovengen er eier. Selv bor hun i Oslo. Det er ofte spenning mellom kulturarv og dagens sosiale virkelighet. Antakelig vil det bli enda mer vanlig: Eierne av fredete garder er godt opp i åra og usikre på om en ny generasjon i det hele tatt vil overta forpliktelsene. Utdanning og krav om valgfrihet er slik sett også en trussel mot kulturarven. Ragnhild Hovengen har 11 fredete hus på garden, de fleste velholdte, men noen har åpenbart behov for vedlikehold. I Hovengens barndom ble slikt arbeid utført av gårdsarbeidere i perioder da gardsdriften ikke tok all tid. I dag må det planlegges, avtales, lånes før håndverkere kan settes i arbeid. Hun syns at myndighetene i stedet for å være avvisende til anmodninger om hjelp, kunne være positive og gripe byttet i flukten, svare raskt og ta beslutninger. Det er tross alt en svær antikvarisk innsats som utføres gratis av eierne.

RAGNHILD HOVENGEN syns imidlertid det er uheldig at så mye av konflikten mellom eiere og myndigheter handler om penger. Det trengs kunnskap, veiledning og oppmuntring. Eierne er ingen sterk pressgruppe, og hun advarer mot de lett ydmykende situasjoner mange eiere kommer i når de må troppe opp hos stat eller fylke for å tigge. Det trengs økt forutsigbarhet, mer plan og enklere saksbehandling. Hun minner om at de fleste fredede hus på landet også er rammen om næringsvirksomhet som må foregå mest mulig rasjonelt og effektivt for at det skal kaste tilstrekkelig av seg. Kombinasjonen med kultur er ikke alltid enkel, men det fins 300 år gamle fjøs som brukes den dag i dag.

GAMLE HUS er utsatt for sterkt press fra vær og vind og samfunnsutviklingen. Menneskelig aktivitet, nye bosettingsmønstre og kommunikasjoner tærer på materialene. Håndverkstradisjoner må reddes. Men viktigst av alt er at husene er i bruk. Helst skal det bo folk der. I dag prøver flere eiere å få i gang kulturaktiviteter i tilknytning til kulturlandskapet og husene, for kanskje å tjene noen kroner, men mest for å vise fram kulturverdiene. For uten et minimum av engasjement også fra samfunnet for øvrig, går «kulturarven» ut på dato. Da kan vi like gjerne knytte vår identitet som nordmenn til RIMI, Idol og oljeplattformene.