«Det skal ikke være noe kvalitetsstempel at man har hatt en psykisk lidelse»

I sitt 74. år er ikke helsa som den en gang var, men John Alvheim kommer aldri til å røpe sin egen diagnose. Han har svært liten sans for politikere og kjendiser som bretter ut sine helseproblemer i media.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg synes ikke det skal være noe kvalitetsstempel på noen at man har hatt en psykisk lidelse, sier lederen av Stortingets helse- og sosialkomité.

- Du tenker på Kjell Magne Bondevik som stadig snakker om sin depressive reaksjon?

- Ja. Det er muligens riktig at han har skapt større åpenhet om psykiatriske lidelser, men det har ikke hjulpet på behandlingsmulighetene og kapasiteten i psykiatrien. På det feltet har vi aldri hatt så store problemer som i dag. Jeg ser rett og slett ikke hensikten med utbrettingen av personlige problemer. Men det er blitt in å være åpen om egne diagnoser, som om man tror at man får en personlig gevinst av det. Det blir en form for markedsføring for å skape sympati og medlidenhet.

- Men Bondevik har fått priser for åpenheten. Ser du ikke noe positivt i det?

- Jeg er mer opptatt av alle de psykiatriske pasientene på gulvet som skriker ut. De gjør det i et desperat rop om behandling. Jeg har aldri registrert at de har fått priser. Det er ikke noe problem for Bondevik eller meg å få hjelp. Det er bare å slå et nummer på telefonen, sier Alvheim.

Redd for å dø

Før sitt nest siste landsmøte i Frp til helga og ett år før han går av som pensjonist, forteller han til Dagbladet om sin egen rolle som sint gammel gubbe i politikken, om barndommen i fattigdom, drømmen om å bli lege, frykten for å dø og hvordan han siden 1967 har forsømt familien sin.

Alvheim lover at hvis han blir syk, skal han ikke snakke om sin diagnose med mindre han «faller om på Stortinget med et åpenbart hjerteinfarkt».

- Er du redd for din egen helse?

- Ja, og jeg er redd for å dø. Selv om jeg er 74 år, har jeg mye ugjort i livet og har så lyst til å leve, sier Frp's 2. nestleder.

Ved nyttår kom det fram, mot Alvheims vilje, at motstanderen av røykeloven hadde kastet Prince-pakka. Det varte ikke lenge.

- Jeg ble så syk av å slutte at jeg måtte begynne igjen. Jeg fortalte det til legen min og han kunne ikke forstå hvorfor jeg skulle slutte, for etter femti år med sigaretter oppstår det bare problemer med å holde opp. Men jeg prøver fortsatt å slutte.

Og Alvheim angrer på at han begynte.

- Jeg har utsatt små barn i mitt hjem for mye passiv røyking. Det ser jeg ikke tilbake på med stolthet.

Rystet og rasende

Det finnes mange engasjerte politikere, men ingen kan blåse seg opp og være så forarget og rystet som Alvheim.

- Jeg får mange tilbakemeldinger om at jeg er for sint på TV og at jeg bør smile mer. Jeg forsøkte det et par ganger, men det gikk aldeles på trynet.

- Hvordan er det å være en sint gammel gubbe?

- Det er et image jeg lever kjempegodt med. Jeg har ofte fått slike karakteristikker, også før jeg ble gammel. Jeg har vært en sint gammel gubbe hele livet.

- Hva med autoritære Alvheim?

- Som sykehusdirektør på Notodden var det mange som mente det, og det er jeg enig i. Men jeg er autoritær og rettferdig på samme tid. Jeg behandler professorer på samme måte som kjøkkenassistenter. På Stortinget derimot er det ikke så mange muligheter til å være autoritær.

Fattige som lusa

Et annet trekk ved Alvheim er at han alltid tar fram svartmalingen når han går i studio. En av klodens best utbygde velferdsstater beskrives ofte som et russisk feltlasarett.

- Folk får tilgi at jeg nesten aldri snakker om det som er bra i eldre- eller rusomsorgen. Alt er ikke så dårlig som jeg skal ha det til, men problemet er fortsatt at mange ikke får den hjelpen de har krav på. Med mitt kristne livssyn og sykepleierutdannelse har jeg en forståelse av at jeg ikke er født inn i denne verden for meg selv, men for å tjene andre. Det prøver jeg å følge.

Alvheim får femti forespørsler om hjelp hver dag. Han prøver å ordne opp i fem- seks av dem og anslår suksessprosenten til om lag 15.

- Det er påfallende hvor mange av sakene som havner hos meg som har vært forsøkt løst hos andre partier først. Siden jeg har en forhistorie som KrF-medlem synes jeg det er ekstra morsomt hvis jeg kan hjelpe dem som har kommet til kort hos dem som kaller seg omsorgspartiet med det rette menneskesynet.

Drømmen om å bli lege

Alvheim vokste opp i Øygarden, nordvest for Bergen.

- Vi var fattige som lusa: Fram til jeg begynte på skolen, gikk jeg i tresko og tre av oss søsknene sov sammen i en slagbenk på et underlag av halm. Foreldrene mine hadde ikke råd til å sende meg på videregående i Bergen. Seks måneder på det vi kalte fattigmannsskolen er det eneste jeg fikk utover 7-årig folkeskole. Jeg hadde så inderlig lyst til å bli lege, men det kunne jeg bare glemme. Heldigvis fikk jeg plass på Diakonhjemmets høyskole i Oslo, som hadde gratis internat. Det var et stort privilegium å få bli sykepleier. Jeg har mye å takke Diakonhjemmet for.

Framtida

Neste år er han ute av politikken for godt.

- Jeg ser fram til å slutte. Hvis jeg får lov til å leve, kan jeg få noen år sammen med familien som til de grader har vært forsømt siden 1967 - da jeg først gikk inn i politikken. Det er vondt å tenke på hvor feil jeg muligens har prioritert. Jeg har vært for egoistisk i forhold til arbeid og prestisje. På den annen side ville jeg kanskje gjort det samme igjen hvis jeg hadde fått leve livet på nytt. Slik er det.

- Hva skal du gjøre for å ta det igjen?

- Jeg har ikke lagt noen planer utover å bruke mer tid i Spania om vinteren og maksimalt utnytte fritida med familie, fiske og friluftsliv. Jeg kommer overhodet ikke til å drive politikk eller foreningsliv, sier Alvheim.

- Hva skjer med Frp når du er borte?

- Det kommer dyktige folk etter meg som vil ta ansvar for eldreomsorgen og helsevesenet. Men jeg har vært en stor stemmesanker for partiet. Derfor er jeg redd for at velgerne skal tro at det ikke er noen vits å stemme på Frp når jeg er borte.