Det stille Norge

Den frie ytring har synkende kurs fordi så få bryr seg om den. Prinsippet er i ferd med å forfalle til symbol. Medieeierne oppfatter den som en økonomisk og legitimerende råvare. Journalistene tror den er en jaktlisens. Kildekontrollørene i informasjonsindustrien vil forvandle den til nettverk de kan tjene penger på. Og politikerne handler på refleks og vil beskytte den lille mann mot åpenhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tilløpene til mediedebatt handler i økende grad om framtidas distribusjon av nyheter. Sjelden diskuteres det viktigste spørsmålet: Hvordan nyhetene blir samlet inn og bearbeidet før de transporteres til leserne eller seerne. I denne teknologiske tåka mister vi øyekontakt med de strukturelle endringene i mediesamfunnet som nå foregår. Aktørene får arbeide uten tilsyn.

  • Eierkonsentrasjon og regional dominans i norsk dagspresse har nådd et nivå som ville fått alarmen til å gå i andre land. Norge er delt i tre mediegrupper: Schibsted, Orkla og A-pressen. Resultatet av eierkonsentrasjonen ser vi bl.a. i trøndelagsfylkene, der det knapt er noen uavhengig avis igjen. Derfor har trønderne landets kanskje kjedeligste presse. Og andre deler av kongeriket står for tur. Bergens Tidende vil kjøpe Bergensavisen. Rogalands Avis er kastet til ulvene av A-pressen og må slåss alene mot den selvgode kristenheten i Stavanger Aftenblad. Fremtiden i Drammen har knapt noen tid foran seg, og i Oslo kan Dagsavisen havne på slaktebenken.
  • Dette er dramatisk nok. Men det er likevel i de andre og nye mediene slaget står. Schibsted har mistet alle tidligere hemninger og satser med aggressiv appetitt på hele næringskjeden: Fjernsyn, dagspresse, Internett, film, gratisaviser, magasiner osv. Alene har Schibsted en dominans som allerede i dag er et demokratisk problem. Hvor denne utviklingen vil gå, fikk vi demonstrert tidligere denne uka. TV2 erklærte at kanalen akter å ta et sterkere grep om sportsbransjen ved eierskap i fotball- og håndballklubber. Lykkes det, ser vi at ringen sluttes: Også kildene skal under eksklusiv og kommersiell kontroll.
  • Det finnes flere veier til innflytelse over medienes innhold. Den mest usikre er å eie dem. Der stenges veien ennå av pressefolks yrkeskodeks og etiske regler. Derfor er det mer effektivt å kontrollere medienes kilder. Det er ingen tilfeldighet at informasjonsindustrien har vært en eksplosiv vekstnæring de siste tjue årene. Selvfølgelig er det legitimt at private og offentlige interesser forfølger sine mål inn i nyhetsformidling og debatt. Men den massive mobiliseringen på dette området er nå i ferd med å endre balansen mellom særinteressene og mediene. Bare store redaksjoner har i dag mulighet til å utfordre og avsløre det spill av interesser og holdninger som pakkes inn i mediestrategiene. Det er en av grunnene til at lekkasjer blir stadig viktigere som demokratiets sikkerhetsventil. Vanlige mennesker retts- og rettferdighetsfølelse er heldigvis ikke utryddet. Noen er modige nok til å si ifra, men det er ingen makthaverne frykter eller hater mer enn disse anonyme heltene.
  • Politikernes skepsis til åpenhet - f.eks. i domstolene - er like gammel som motsetningen mellom ild og vann. Men avviklingen av partipressen har skjerpet den. Tidligere var pressen et våpen politikerne kunne bruke i egen tjeneste. Nå er situasjonen og journalistenes oppfatning av selv omvendt: Mediene er blitt politikernes motstandere. Samtidig er denne offentligheten det eneste sted politikerne kan gjøre seg håp om å komme videre i karriere og innflytelse. Det har altså skjedd et bytte av makt. Per Ståle Lønning har i dag større innflytelse over politikernes skjebne enn Karl Glad.
  • I sum innebærer dette at vi er på vei mot et mer ensrettet samfunn. Det skjer ikke ved undertrykking eller sammensvergelse. Men når alle skal speile samfunnet i stedet for å forandre det, beveger vi oss mot den stille kjedsommelighet. Den siste som går kan slukke lyset. Men så må det tennes igjen.