Det store Afp-slaget

Fellesforbundets landsmøte kan få stor betydning for 68-er- generasjonens pensjoner, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det sies at pensjonsspørsmål er en skikkelig «partykiller». Selv vår omgjengelige jens av en statsminister klarer å skyve damene fra seg fordi han ustanselig skal snakke om pensjon. I neste uke kan imidlertid pensjonsspørsmål bli det reneste fyrverkeri. For på Fellesforbundets landsmøte, som starter i morgen, er det ett punkt på dagsorden som gnistrer og spraker: AFP – avtalefestet pensjonsordning. Om den er meningene delte. Frontene innad i forbundet er steilere enn ledelsen liker, og det er uvisst hva slags vedtak landsmøtet vil fatte. Det kan forkludre regien for innføringen av ny pensjonsreform fra 2010. Jens Stoltenbergs kjempebaby ligger i aksjonisten Stein Aamdals hender. Aamdal har i flere år fått gehør for sin motstand og illustrert i tall og kolonner hvor mye gamle slitere vil tape på den nye pensjonsreformen. Han ser på Afp som en siste skanse for en verdig retrett fra arbeidslivet. Derfor vil han ikke endre stort på ordningen. Får han flertall for sin linje, nemlig å bevare Afp-ordningen slik den er i dag, må forbundet kjempe for det. Man kimser ikke av et landsmøtevedtak.

Spørsmålet er hvor sterk Aamdal-fløyen er og hvor mange som er innstilt på omkamp om hele pensjonsreformen. For mens pensjonsreformens mål er at det skal lønne seg å stå ut over 62 års alder i arbeidslivet for å skaffe landet sårt tiltrengt arbeidskraft, virker dagens Afp-ordning som en stimulans til å gå av ved 62 års alder. Dagens Afp-ordning motvirker reformens mål og må derfor tilpasses. Det er det bred politisk enighet om på Stortinget. Det inngår i forliket som alle partiene minus Frp ble enige om i fjor. Men politikerne er også enige om at Afp skal være en del av det framtidige pensjonssystemet og at den samlede støtten til ordningen fra statens side skal være på dagens nivå. Det er andre toner enn da ordningen ble til i 1988. Da var det sterk strid om Afp blant politikerne. Både LO og det daværende NAF (Norsk arbeidsgiverforening) måtte drive intens lobby for å overtale Senterpartiet for å sikre politisk flertall for ordningen. Den avtalefestede pensjonsordningen var en kompensasjon for den hestekur Gro-regjeringen måtte gjennomføre mot overoppheting av jappeøkonomi, med lønnslov og forbud mot lokale lønnstillegg i perioden 22. april 1988 og 21. mars 1989. Yngve Hågensen, som sprang i korridorene på Stortinget, har beskrevet ordningens trange fødsel i sin biografi.

Parallelt med den interne striden i Fellesforbundet jobber et partssammensatt utvalg ledet av arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen med å finne praktiske måter å løse Afp-floka på. De mest innvidde ser allerede skissen til løsning. Den går ut på at både regjering og LO-leder Roar Flåthen etter et forrykende hovedoppgjør neste vår skal kunne ha sine ord i behold om at Afp-ordningen skal bevares på samme nivå som i dag. Kunsten i denne politiske divisjonen er å velge formuleringer som gir inntrykk av kampvilje, men som ikke sperrer for fornuftige løsninger. Hvis det ikke bryter ut regelrett opprør, vil enden på visa trolig bli at 62- og 63-åringer får en førtidspensjon som er like god, i kroner og øre, som dagens Afp-ordning. Likevel vil det lønne seg pensjonsmessig å jobbe så lenge som mulig. Man «holder løftet» om en like god Afp-ordning som dagens, men bevarer pensjonsreformens stimulans til å fortsette ved at man får en enda bedre pensjon ved å fortsette å jobbe.

Det synes mange er urettferdig, for da blir det likevel de som må gå av fordi de er utslitt som taper i forhold til alle dem som stortrives i jobbsituasjonen og har helsa i behold. Mange vil si det er en usolidarisk bivirkning av pensjons- og Afp-reformen. Og når vi vet at det er store sosiale helseforskjeller og store forskjeller i livslengde (antall år som pensjonist) mellom fattig og rik, lek og lærd, kan også slike problemstillinger komme til å klusse til beregningene som ligger til grunn for det som er vedtatt og det som skal vedtas. Solidaritet med dem med forventet lav levealder skulle tilsi at Afp-tilleggene bare utbetales i en begrenset periode. Et annet spørsmål er hvem som skal ha Afp-tillegg i framtida. Bare de som går av før ordinær pensjonsalder? Eller alle som er omfattet av avtalen, også de som jobber til de er 67 år? Hva er mest rettferdig? Og hva tjener fellesskapet best? Siste ord er ikke sagt i denne debatten. Men mange vil bli ytret på Fellesforbundets landsmøte. Og de kan få betydning for livsvilkårene for de store etterkrigskullene som nå er i ferd med å bli pensjonister.