Det store A(rbeider) p(roblemet)

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Ingen medier registrerte ettårsdagen for den 10. september 2001, dagen da Arbeiderpartiet ble redusert til et mellomstort parti og ble kjeppjaget ut av regjeringskontorene. Det er forklarlig, ut fra at Aps katastrofe er mikroskopisk i forhold til det som rystet verden dagen etter. Men likevel; det er symptomatisk for et parti som knapt klarer å skape oppmerksomhet rundt annet enn personstridigheter i egen ledelse.
  • Maktkamp om toppvervene i Norges (fortsatt) største parti er selvsagt interessant, enten det dreier seg om Thorbjørn Jaglands oppgjør med Jens Stoltenberg, striden rundt nestledervervet, eller om hvem som skal lede AUF. Men når de foregår parallelt, samtidig som partiet er skjøvet ut i varig opposisjon og velgerne er i ferd med å glemme hva som var Ap{rsquo}s politikk, blir det patetisk. På valgdagen i fjor kunne Dagbladet offentliggjøre en velgerundersøkelse som slo fast at Ap ikke lenger ble oppfattet som det beste på noen saksområder. Partiet stod uten klare vinnersaker og velgerne flyktet til høyre og venstre.
  • Viljen til makt innenfor det gamle, halvtomme partiskallet, er imidlertid til stede i rikt monn. Den overskygger partiets behov for å stå samlet og for å skape en slagkraftig politikk. Forslaget til nytt partiprogram, som skal skape en ny vår for Arbeiderpartiet, er nå ute på høring i partiorganisasjonen. Det skal vedtas om to måneder på landsmøtet. Men hva er det vi hører om? Bitterhet, bakvaskelser og mistenksomhet mellom grupper og lederkandidater på ulike nivåer. Her slåss mann mot mann, mann mot kvinne, kvinne mot kvinne og gammel mot ung.
  • Debatten om hvem som skal bli partiets nestleder er blitt en såpeopera. Men partiledelsen har selv lagt grunnlaget for den, ved å oppnevne en valgkomite trekvart år før landsmøtet. Og med sterke, interne motsetninger om profil og veivalg, skulle det bare mangle om ikke mediene interesserte seg for dette. Det alvorligste problemet er at velgerne gir blaffen i om nestlederen heter Giske, eller Gjul, eller Bekkemellom Orheim. De vil stemme på et parti som står for noe, som inngir tillit og ser ut til å ha makt til å gjennomføre sin politikk. Ingen ting av dette har Ap nå. Derfor bites hestene i alle de krybber som fins.