Det store bedraget

«Forskjellen på det britiske Labour og det norske Høyre er utseendet på partiformannen.» (Sentral Høyre-politiker)

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EGENTLIG holder Arbeiderpartiet og Høyre oss for narr. I tre måneder skal de gyve løs på hverandre som hovedmotstandere i kamp om framtidig regjeringsmakt. Samtidig vil vi få oppleve at begge partier trykker den britiske sosialdemokratiske statsminister Tony Blair til sitt bryst. Ap vil dyrke hans framgang og oppslutning blant velgerne og hans evne til å styre landet. Høyre vil dyrke de av hans politiske løsninger som til forveksling likner Høyres.

Og de er mange.

Blair fører en skolepolitikk som ligger nærmere Høyres enn Ap's. Blair er superpolitikeren som selv fikk en skolegang som Høyre håper å tilby sine barn. Riktignok var han på nippet til å bli sparket ut av Fettes College i Edinburgh (Skottlands Eton) på grunn av opprør mot skolens regler. Men han fikk uansett den mest eksklusive skolegang Høyre kan tenke seg.

Riktignok har Norge og Storbritannia svært forskjellig skoletradisjon. Men Blair er klar i sin argumentasjon: Det bør være konkurranse og alternativer til den offentlige skolen for å få den beste skolekvalitet. Den offentlige skolen klarer likevel ikke å utviske klasseskiller. De rike vil alltid kunne kjøpe alternativer.

Blair går lenger enn Ap i vilje til å privatisere offentlige tjenester. Nå har han til og med tatt til orde for å privatisere British Mail (postverket), noe selv ikke Maggie Thatcher lyktes med.

Han ønsker lavere skatter og ser det ikke som sitt høyeste mål å bekjempe de rike. Han har tro på at det er mulig å få til både lavere skatter og bedre velferd.

Han vil veksle pundet i euro og styrke integrasjonen i EU.

BRITISK LABOUR er ikke så forskjellig fra Ap heller. Særlig med Stoltenbergs regjering har de to søsterpartiene nærmet seg hverandre. Tempoet i moderniseringen og privatiseringen av offentlig sektor har økt. Det er også blitt en klarere avgrensning mellom parti og fagbevegelse. Mens Blair har knust venstreopposisjonen i eget parti, i hvert fall midlertidig, lykkes Stoltenberg ganske godt med å overse den.

HØYRE OG AP kjemper om de samme velgere som Blair - den urbane middelklassen. Begge partier vil være Velstandspartiet som har løsningene for den moderne borger. Høyre beskriver selv sitt forhold til Ap som et kjærlighet-hat-forhold. Begge partier har strategisk interesse av å være skyteskive for hverandre. Det gir oppmerksomhet og setter andre i skyggen. Begge partier strever med å finne gode, egnede alliansepartnere å regjere sammen med. Ap kvier seg sterkt for å leve på SVs og Sp's nåde. Det vil hemme moderniseringen. Høyre gruer seg til å styre på Frp's nåde. Carl I. Hagen er for uforutsigbar. Høyre liker heller ikke tanken på at Kjell Magne Bondevik skal bremse liberalisering og skattelettelser.

Egentlig er det Ap og Høyre som passer best sammen. De kunne - som her påvist - vært fraksjoner i et europeisk sosialdemokratisk parti. De er ikke populistiske. De er grenseløst ansvarlige, bortsett fra i valgkamptider.

DET ER SÅ LENGE siden Anne Enger Lahnstein drev sitt korstog mot storkoalisjonen i norsk politikk at vi nesten har glemt den. Fra Syse-regjeringens fall til midten av 90-tallet minnet hun oss daglig om hvor grunnleggende enige Høyre og Ap var på tunge, viktige politikkområder. Nå drukner likhetene i oppmerksomheten rundt dramatiske svingninger i velgeroppslutningen. Bare de siste ukene har Ap og Høyre stemt sammen om helsereformen (selv om Høyre ville gå lenger), forsvarsomleggingen, privatiseringen av Statoil, privatiseringen av Telenor, politireformen, studiefinansieringen og kommuneøkonomien. De kastet Bondevik sammen, på ønsket om å bygge gasskraftverk, og hadde vært beredt til å kaste ham lenge før det.

DEN STØRSTE forskjellen på Høyre og Ap er tempo. Det Per-Kristian Foss sier i dag, sier Rune Gerhardsen i morgen. Jens Stoltenberg gjennomfører det først i overmorgen. Men dette kan ingen av dem si høyt. Det vil ødelegge spillet. Isteden skjerper de motsetningene seg imellom. Og innleder den mest spennende valgkamp på svært mange år. The show must go on! Og folket vil bedras!