Det store bedraget

De kan like godt legge ned kommunene og utpeke statlige forvaltere i stedet. Det er jo bare et lissomdemokrati likevel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LIKE SIKKERT som at mine Victoria-plommer så vidt blir modne før frostnettene i slutten av september, så roper norske kommuner etter mer penger to uker før neste års statsbudsjett legges fram. Da har alle landets ordførere og rikspolitikere og sjefredaktører og de journalister som ikke får brekninger av ordet «kommuneøkonomi», visst at neste års opplegg for lengst er planlagt. Her i avisa skrev vi leder og kommentarartikkel om Erna Solbergs stramme kommunebudsjetter for 2003 alt i mai, da sengelektyren «Kommuneøkonomiproposisjonen» og «Revidert nasjonalbudsjett» ble lagt fram. Og det gjør vi hver mai måned når dette skjer. Da legger alle i det rikspolitiske miljøet ansiktet i de rette folder og uttrykker nasjonaløkonomisk bekymring og har en mening om hvorvidt kommunene får for mye eller for lite.

ORDFØRERNE og kommunestyrerepresentantene, som har skoen på der ute et eller annet sted, blir ikke hørt. De er ikke kjente nok for rikspressen. De tilhører ikke galleriet av synsere med vekt stor nok til å få medienes hjelp til å ta til motmæle mot Erna, eller Jens, eller Odd Roger, eller Carl I. Dessuten har de ikke noe de skal ha sagt heller. De er prisgitt det regjeringen og stortingspolitikerne og sentralbanksjefen måtte mene om hva som er «bra» for norsk økonomi. De som kommer til orde er kommunepolitikere som gjør opprør, som bystyremedlemmene i Vardø kommune, som la ned sine verv, foreldrene ved østlandsskolene som frivillig betaler av egen lomme for å bøte på trange skolebudsjetter, eller kommunene som nå begår sivil ulydighet mot lovlig fattede vedtak. For hva sier sentralmyndighetene til dem som har brukt sin fritid og livskraft og sin idealisme til å forvalte norsk lokaldemokrati? Ikke alle samfunn har livets rett. Slå dere sammen så sparer vi noen milliarder. Legg ned flyplassen og grendeskolen, for den truer nasjonaløkonomien. De høyt belånte villaeierne i Oslo frykter renteoppgang. Derfor kan vi ikke satse mer på utkantstrøket ditt. Så selg heller gården og sjarken og rønna di på billigsalg og flytt sørover, din distriktsfaen.

NÅ I HØST er klageropene litt spesielle siden det bare er et år siden valget som brakte Bondevik II og alle Høyre-statsrådene til regjeringsmakt. Nå får vi se om politikerne holder ord. Høyre lovte gjennom en suksessrik valgkamp å satse på skolen. «Skatt og skole», var Jan Petersens mantra. «Skatt og skole». Vi gikk ut fra at han mente «lavere skatt» og «bedre skole». Og litt lavere skatt ble det. Men bedre skole? Jo, da. Det skal det bli, selv om kommunene er nødt til å skjære ned på sine skolebudsjetter, si opp lærere, øke antall elever per lærer etc. etc. For det er ikke ressursene som avgjør om vi får en bedre skole, sier Erna Solberg og Kristin Clemet. Det er undervisningsopplegget, den engasjerte lærer, den gode pedagogikken, det frie valget. Vi holder hva vi lover, sier de. Skolen skal bli bedre. Nå kan jo foreldrene følge med på rankingen over hvilke skoler som er best. Da er det bare å flytte barna dit, ikke sant?

DET ER IKKE RART at Høyre i Oslo nå må annonsere etter folk som kan stå på listene. Det kan ikke være morsomt å forsvare partiets kommunepolitikk for så lav betaling. Da må det være morsommere å være foreldreaktivist, å bli sosialt opprørt og indignert over de vilkår skolebarna lever under. Jeg husker jeg var med på det en gang, da mødrene til barna på Prinsdal skole i Oslo, og et par fedre, syntes det var for ille stelt med skolen. Folk jeg aldri hadde møtt i noe 1. mai-tog, organiserte seg og troppet opp i kultur- og utdanningskomiteens møte med plakater og løpesedler. Der fikk vi lest opp vår protest for stressede lokalpolitikere, som ikke engang trakk på smilebåndet eller så ut til å bli rørt over dette tilløpet til engasjement på grasrota. De var for langt inne i nødvendighetenes verden. De var låst til hva som lot seg gjøre, og hva som ikke lot seg gjøre. De tenkte budsjett og rammer. De tenkte på foreldrene som en ansiktsløs, grå masse, på lærerne som en klagende lobbyorganisasjon og på barna som en utgiftspost. Og de så ikke lykkelige ut.

SNART LEGGER vel rikspolitikerne ned kommunene og erstatter dem med en statlig vasall i hvert len som gjennomfører det Erna og Gjedrem vil. Det er jo et lissomdemokrati likevel. Så kan de heller øke bevilgningene til politi og forsvar og forskanse seg på regjeringskontorene når opprøret kommer.