Det store knefallet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med et pennestrøk og med fullt bifall fra Vesten satte palestinernes president Mahmoud Abbas i går den palestinske grunnloven ut av funksjon. For «fredens sak» har USA og andre vestlige land godtatt at en folkevalgt regjering blir styrtet og at Palestina skal styres ved hjelp av et presidentdekret. Så er spørsmålet om det blir så mye fredeligere av den grunn.

MED HÅNDA PÅ muslimenes hellige bok Koranen avla den nyinnsatte statsministeren Salam Fayyad og hans tolv statsråder sin troskapsed i Ramallah på Vestbredden i går formiddag. Troskap til den palestinske grunnloven kunne de neppe sverge, for den var satt ut av kraft noen timer tidligere da president Abbas i et dekret gjorde det klart at den nye regjeringen ikke trengte bifall fra den folkevalgte lovgivende forsamlingen.

NÅ HAR ABBAS sparket den Hamas-ledede samlingsregjeringen og innsatt en ny regjering. Hamas blir beskyldt for å ha gjennomført et militærkupp i Gaza, men det er også all grunn til å spørre seg om ikke Abbas og hans Fatah-parti i går begikk statskupp på Vestbredden. Palestinerne har fått en tostatsløsning, men ikke akkurat den de hadde håpet på. Vesten og Israel ser imidlertid ut til å ha fått sitt ønske oppfylt. Det palestinske valget på lovgivende forsamling i fjor er endelig ugyldiggjort. Fra før av satt mange av de folkevalgte Hamas-representantene i israelske fengsler, i går kunne resten av parlamentarikergruppa til Hamas i beste fall ta en tidlig sommerferie.

Det er all grunn til å minne om at den palestinske grunnloven ble endret i 2003, først og fremst fordi USA og andre vestlige land ville svekke daværende president Yassir Arafats makt. Da hadde man ikke regnet med at palestinerne skulle få en islamistisk statsminister.

PARLAMENTSVALGET I FJOR skulle videreføre demokratiprosessen, men det ble feil vinner. Når nå Hamas blir beskyldt for å ha presset Fatah fra makten i Gaza, er det også grunn til å minne om at de interne kampene mellom Hamas og Fatah hadde sitt utgangspunkt i en strid om hvem som skulle ha kontrollen over sikkerhetsstyrkene; presidenten eller statsministeren. Ifølge grunnloven skulle disse styrkene ligge under innenriksministeren - og dermed statsministeren. Det godtok altså ikke president og Fatah-leder Abbas - og heller ikke de fleste vestlige land.

Israel nærmest omfavner Mahmoud Abbas etter det som har skjedd i helgen. Nå skal boikotten av den palestinske regjeringen oppheves og fredssamtalene komme i gang igjen. Statsminister Ehud Olmert er i USA, der han skal møte en president George W. Bush som også er meget fornøyd med at Hamas er ute av den palestinske regjeringen. Andre vestlige land er ikke uventet blant gratulantene.

MEN SPØRSMÅLET ER hva som skjer videre. Fatah styrer Vestbredden, Hamas har kontrollen over Gaza. I går gikk israelske soldater inn i et område på den nordlige delen av Gazastripen. Spekulasjoner har gått ut på at Israel vil angripe Gaza - for å ta knekken på Hamas.

Skal Vesten omfavne en ny israelsk intervensjon i det lille, overbefolkede palestinske området? Til hvilken pris? Og hva vil skje med medlemmene av Hamas og andre islamistiske grupper? Alle kan jo ikke arresteres. Er ikke faren at Hamas går under jorda både i Gaza og på Vestbredden og at Palestina blir et «mini-Irak»? Vil ikke president Abbas på samme måte som statsminister Nouri al-Maliki i Irak bli sett på som en marionettefigur for USA? Det er selvfølgelig å håpe at situasjonen ikke utvikler seg slik, men pessimistene har dessverre en tendens til å få rett når det gjelder utviklingen i Midtøsten.

President George W. Bush har hatt en visjon om et demokratisk Midtøsten. Først gikk det galt i Irak, deretter i Palestina. Erfaringene fra Palestina vil få signaleffekter i resten av araberverdenen. Folk på grasrota som håper på demokrati, kan nå bare slå fast at dette er et prinsipp Vesten støtter så lenge det gagner de vestlige landene selv. Provestlige og autoritære herskere som president Mubarak i Egypt og kongene Abdullah i Jordan og Saudi-Arabia kan slappe av - vel vitende om at deres tid på langt nær er omme. De nærmeste uker og måneder vil vise hvordan Mahmoud Abbas, deres kollega i Palestina, vil klare seg med presidentdekreter, sikkerhetsstyrker og væpnede bander fra al-Aqsas martyrbrigader.