Det store og farlige vi

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En av de store problemene med moderne medier er det skremmende situasjonen som skjer når alle mediene får los og går samme vei. Hvert enkelt medie har full rett til å dekke en sak, men det samlede medietrykket er voldsomt. Særlig skremmende er det hvis det synes som vi alle er enige, eller har samme angrepsvinkel på en sak. Alle har rett til sin egen mening, men hvis alle er enige, blir det gjengens mening. Offentligheten er tjent med at noen går motstrøms, så et større meningsrom skapes, der det er plass til flere og rom for debatt. Slik får både flertallet og mindretallet noe å bryne meningene sine på.

Det hender ikke sjelden man ser kritikk av de tradisjonelle medienes tendens til å løpe i flokk uttrykt på internettblogger og i alle våre nye sosiale medier, som Facebook eller twitter. Det er utmerket, men de sosiale mediene på nett har selvsagt akkurat den samme utfordringen, med en tilleggsutfordring: De er raske, meningsdannelsen foregår i såkalt Real Time, her og nå. Det gir fantastiske muligheter og store utfordringer, og som med de tradisjonelle mediene er det ikke lett å se akkurat hvem som skal ta utfordringen. Alle har jo rett til sin egen mening, og til å uttrykke den. Selv om effekten kan likne en mobb dersom alle raskt blir enige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et av disse nye mediene vi journalister har forelsket oss i, heter Twitter. Jeg er der selv. Relativt til for eksempel medlemsmassen og aktiviteten på Facebook er Twitter et forbausende lite sted med få aktører. Et anslag fra tvitre.no er at 25 000 nordmenn har brukerkonto. Kanskje halvparten bruker den aktivt. Men fordi twitter er lynraskt, tenk på det som gruppespredde tekstmeldinger, kan brukerne ha en voldsom slagkraft. I tillegg hjelper det selvsagt at mange journalister og mediefolk har funnet et hjem på Twitter. Twitter ble nevnt 10 ganger i norske aviser i 2007, 50 ganger i 2008 og 352 ganger hittil i 2009. Begrensningen på maks 140 tegn kan gjøre underverk for skrivesperre.

En av mange bruksmåter av Twitter er fortløpende kommentering av hendelser, TV-program eller pressekonferanser. Veldig nyttig hvis du ikke er til stede, man kan føle stemningen på pulsen. Men det er en risiko for synkronisering av meninger. Twitters form virker forbausende harmoniserende. Det kan oppleves som et fellesskap der alle raust byr på sitt, men det kan også oppleves som et verktøy for lynrask konsensusbygging. Dersom kommentatorer i konkurrerende medier når en slags felles enighet på Twitter før de skriver sine kommentarer er vi i farlig farvann. «Det store vi» får en ny og større betydning. Vi kan nå enighet i om Røkke var bitter eller brilliant. Vi kan, og det med voldsom styrke, enes om at Synnøve Svabø hadde en dårlig dag på jobben. Den enighet det før kunne ta ei uke å komme fram til, tar nå to timer, og dommen kan bli mer brutal enn noen gang før fordi den virker så enstemmig. Viktig debatt kan faktisk kveles av for rask enighet. Det gjelder i avismiljøet, det gjelder også på nett. Det gjelder mest når gamle og nye medier lynkjapt synkroniserer synspunkter. Nåde den person, det politiske parti eller den bedrift som får nettets kompakte majoritet imot seg.

De nye mediene gir anledning til at flere blir hørt. Det er demokratisk og positivt, og de er fabelaktige verktøy. De gir reell makt og innflytelse for dem som er aktive. Men ett menneske som mener noe er modig. Tusen mennesker som mener det samme kan bli en mobb. Makt beruser. Vi må hele tida øve oss i å ikke bli for enige, for fort.