Det store oljeslaget

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En ny undersøkelse gjennomført av World Wildlife Fund viser at et flertall av Ap-velgerne sier nei til oljeboring i sårbare havområder utenfor kysten av Møre, Trøndelag og Nordland. Spørsmålet etter Ap’s landsmøte er om partiledelsen og et flertall av delegatene er i utakt med egne velgere.

Et klart flertall vedtok å vente til neste år med å ta et standpunkt for eller imot oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen. Da skal forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet behandles. Gårsdagens mottakelse av vedtaket blant miljøorganisasjoner og oljebransje viser at det kanskje var et smart trekk. For som Ap’s nestleder, Helga Pedersen sa, så er det for tidlig å si ja og for tidlig å si nei. Derfor gis oljeletingen et knapt års utsettelse « for å ha en prosess som sikrer dagens og framtidas generasjoner».

Det synes nok mange av både dagens og framtidas generasjoner ikke holder mål, fordi de frykter at det dreier seg om en utsettelse av et ja til oljeleting. Men ett års utsettelse gir håp om at den økte motstanden mot vedtaket i Ap fortsetter å øke, slik at det ikke blir så lett som partiledelsen kanskje tror. Slik er det i alle fall mulig å tolke de første reaksjonene fra miljøorganisasjonene etter vedtaket ble fattet. Oljeindustriens Landsforening (OLF) er like positive som miljøorganisasjonene fordi den, i motsetning til miljøorganisasjonene, oppfatter vedtaket som et ja til oljeleting og oljeutvinning. Man må bare vente ett år. Det er godt gjort av Ap å begeistre både venner og fiender med en såpass uklar uttalelse før stortingsvalget.

SV satt begge føttene ned og sa et bastant nei til oljeleting og oljeutvinning i det sårbare området på sitt landsmøte før påske. Senterpartiet fulgte opp med en light-utgave på sitt landsmøte, og bestemte at området skulle stå urørt i de neste fire åra. For SP vil ha en ny rødgrønn runde i maktposisjon. Dagens rødgrønne regjering har derfor tre ganske forskjellige standpunkter til problemstillinga. Fortvilelsen, hos mange av motstanderne av oljeutvinningen, er knyttet til at de vet kompromissene vil komme hvis det blir en ny rødgrønn regjering i september. SV har ikke stengt døra for forhandlinger om saken, og Sp er selve mesteren i kompromisser som tjener partiets sak. Men bråk må det bli. Alle partiene har utålmodige unge som misliker unnfallenhet i denne saken. En av dem er AUF-leder Martin Henriksen, selv om også han lot seg begeistre over hvor stort mindretallet var, da Ap vedtok å utsette sitt standpunkt til oljeletingen.

AP vil nok slippe å bli presset av sine egne til å gå inn for et varig vern av området utenfor Lofoten og Vesterålen. Mindretallet tjente på å ville være føre var og innta et forsiktig standpunkt. Forsiktigheten handler om at man ikke tror, til tross for stor teknologioptimisme, at det er trygt og forsvarlig nok å begynne oljeletingen så tidlig som om ett drøyt år, hvis vi forstår forslaget rett. Går SV og Sp i regjeringsforhandlinger til høsten kan Ap kanskje presses til større forsiktighet enn landsmøtet har signalisert, men det blir nok SV og Sp som må jenke seg mest. Flere partiveteraner i Ap tok i helga til orde for at Ap kan regjere alene hvis det rødgrønne regjeringsalternativet gjør et dårlig valg til høsten. Årets 70-årsjubilant, Gro Harlem Brundtland var klinkende klar i sin oppfordring i helga og sa at Ap måtte ta ansvar slik partiet gjorde med sin mindretallsregjering i 1993.

I så fall må oljeslaget stå innad i Ap; for det er sterke motsetninger også der. Partiets energipolitiske talsmann Tore Nordtun har ikke lagt skjul på at han er for oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen. Det signaliserte han allerede på landsmøtet i fjor. Men det finnes krefter i Ap som ikke trives med standpunktet. Skulle Ap danne en mindretallsregjering kan partiet likevel slippe rødgrønne krangler om oljeletingen og hente støtte og gjennomføringskraft fra borgerlige partier som Høyre og Fremskrittspartiet. Men vinnes et slag, kan det neste tapes. Våre sårbare havområder er så viktige for verdens matforsyning at det vil være galskap å slippe oljeselskapene uhemmet til.

Ifølge Bellona og naturvern- og miljøorganisasjoner er det bare en ting å gjøre: Gi varig vern av områdene. Teknologioptimisme til tross, prisen vi kan komme til å betale for å fortsette oljeavhengigheten handler ikke bare om klima- og miljøskader. Det handler også om en utvikling i revers. Kollisjonen mellom vår avhengighet av olje- og gassutvinning og hensynet til det sårbare mangfoldet av fisk, fugl, havdyr, marin biologi er et dilemma. Men det handler like mye om å satse tungt på fornybar energi som ikke skader miljø og klima, og som gir næringsvekst og arbeidsplasser i hele Norge.