Det store ranet

Har vi glemt at kolonialismen fortsatt preger vårt syn på Afrika?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UTENFOR BRUSSEL

ligger et gammelt slott fullt av tjuvegods. Det Kongelige Museum for Sentral-Afrika i Tervuren er avdøde kong Leopold IIs monument over det han selv yndet å beskrive som et storslagent siviliseringsprosjekt av Kongo. Digre skulpturer av Hvite Mann som tukter eller beskytter Svarte Mann slår an tonen i museets inngangshall. Det er en frastøtende hyllest til kolonialisme og rasisme. Og en slående introduksjon til et museum som i åras løp er blitt et museum over seg selv.

Tusenvis av praktfulle kunstgjenstander forteller sin sørgelige historie om et folk som er frastjålet store deler av sin kulturarv. At kong Leopold ville ha et stykke av det han kalte den fantastiske afrikanske kaka på slutten av 1800-tallet, er en historie man må lese seg til helt andre steder enn i dette museet.

ALLE EUROPEISKE

museer har mye tjuvegods på utstilling, men museet i Tervuren er påtrengende ubehagelig for et vestlig menneske i det 21. århundret. Særlig hvis man har lest historien om hvordan kong Leopold II klarte kunststykket å omgjøre et gigantisk område i Afrika til en privateid stat. Han eide fristaten Kongo som Rockefeller eide Standard Oil.

Museet i Tervuren forteller en historie om forfengelighet, grådighet og grusomhet satt i system av en stormannsgal europeisk monark. Under dekke av å arbeide mot slaveri plyndret man landet for blant annet rågummi og elfenbein. Ti millioner mennesker ble ofret i et ubeskrivelig folkemord. Praktfull kunst ble stjålet og plassert i Belgia. Og en av kong Leopolds beste hjelpere var den verdensberømte oppdagelsesreisende Henry Morton Stanley.

DA BELGISK KONGO

i 1960 ble det uavhengige Kongo, klarte Belgias kong Baudouin å lire av seg tidenes fornærmelse, skriver professor George Nzongola-Ntalaja i boka « The Congo, From Leopold to Kabila». Baudouin avslørte sitt menneskesyn ved å si at kong Leopolds siviliseringsprosjekt, som begynte i 1885, var fullbrakt. Kongos nye statsminister Patrice Lumumba svarte beskt at belgiernes siviliseringsprosjekt i nesten hundre år var grunnlagt på tvangsarbeid, total mangel på menneskerettigheter og en rasisme som aksepterte at afrikanere ble kalt apekatter.

NZONGOLA-NTALAJAs

bok er uhyre interessant lesning, fordi han forklarer hvordan kolonialistene vevet stammehøvdinger inn i et system av utbytting og mishandling. Hvordan høvdingene ble satt opp mot sitt eget folk ved å gi dem politiske og økonomiske fordeler som det rasistiske systemet ellers ikke tillot. Derfor var ikke veien lang til despoten Mobutu Sese Seko. Han ble innsatt som president i 1965 med støtte av Vesten. Det var også Vesten som sørget for å få Lumumba drept. Imperialistene USA, Frankrike, Belgia og Storbritannia hadde for mange finansielle interesser i Kongo.

DET STORE RANET

i Kongo handler om alt vi liker å tro at vi verdsetter. Om kunst, menneskeverd, naturressurser og demokrati. Enten vi liker det eller ikke, spøker kolonialismen i bakgrunnen når det er snakk om etniske konflikter i Afrika. Kolonialismen bygde på motsetninger i etnisitet og rase, og moderne afrikansk politikk har røtter tilbake i kontinentets koloniale erfaring, skriver David Leonard og Scott Strauss i «Africas stalled development». Det var for eksempel belgierne som bygde rasistiske motsetninger mellom tutsifolket og hutufolket i Rwanda og Burundi. Massakren i Rwanda i 1994 er skrekkeksempelet på arven etter europeerne.

EN VANDRING

i kong Leopolds museum i Tervuren er en påminnelse om at vi slett ikke er kvitt holdningene fra kolonitidas verste periode. Særlig fordi Afrika i dag byr på mer enn naturressurser. Etter at siviliseringsprosjektet ranet kunsten, menneskeverdet, naturressursene og demokratiet, er Afrikas nød blitt den nye næringsveien.

Kong Leopold II satte for øvrig aldri sin fot i Afrika.