Det store sjakkbrettet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Det store sjakkbrettet» heter ei bok Zbigniew Brzezinski utga i 1997. Den omhandler blant annet det området han kaller «Det eurasiske Balkan», det tidligere sovjetiske Sentral-Asia. Opprøret i Usbekistan viser hvor mange interesser som der møtes - og hvordan sivilbefolkningen derfor utsettes for vold, terror og undertrykkelse. Et omstridt område styres nemlig best av en diktator, slik synes den maktpolitiske lov å lyde i Washington, Beijing og Moskva.

Usbekistan råder over store ressurser, også olje. Det grenser til Afghanistan, og huser nå derfor amerikanske flybaser. USA har også nylig gitt landet 79 millioner dollar i hjelp. Til gjengjeld kan det sende mistenkte terrorister dit for «forhør». Landet styres av en tidligere sovjetisk funksjonær: diktatoren Islam Karimov. Og det har en stor bomullsproduksjon som fortsatt leverer til Russland. Selv om Usbekistan ikke grenser til Kina, har den kinesiske opprørsbevegelsen som kjemper for uavhengighet for den muslimske Ugyar-provinsen, en av sine baser her. Alle har følgelig interesse av at diktatoren blir på sin post.

Sin makt sikrer han ved å hevde at opprøret som førte til massakren i landets fjerde største by, Andisjan, ble ledet av islamske fundamentalister. Øyenvitner forteller imidlertid om vanlige mennesker som er lei av en fattigdom som knapt holder dem unna sultegrensen, en korrupsjon som gjør det umulig å få høyere utdannelse uten store bestikkelser og en undertrykkelse av politiske motstandere som fikk det amerikanske utenriksdepartementet til tørt å fastslå: «Det blir torturert overalt.»

At radikale islamister vil overta føringen av det folkelige opprøret, ligger i forlengelsen av Karimovs politikk. Han har utradert enhver lovlig opposisjon. Den eneste alternative stemmen som er igjen, tilhører den illegale opposisjonen. Der er islamistene mest høyrøstet.

Opprøret i Usbekistan kan neppe sammenliknes med det i Georgia og Ukraina. Ingen krevde nye valg. Heller ikke finnes noen opposisjonsleder klar til å overta. Man vil ha de mest elementære menneskerettigheter og materielle goder. De danner forutsetning for en videre, møysommelig prosess mot demokrati. Men det er verdenspolitiet for demokrati ikke interessert i. Man sender heller fanger dit for at de kan bli torturert.