Det store spillet

Prosessen mot Mona Juul og Terje Rød-Larsen handler om mer enn penger og jus. Det er Norges diplomatiske rolle i Midtøsten som står på spill.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OM JAN PETERSEN blir det ofte sagt at han er et menneske man kan kjøpe bruktbil av. På en merkelig måte forener han ærlighet og troverdighet med uklarhet og omtrentlighet. Utenriksministeren er en godviljens mann. Nå har han viklet seg inn i et spill hvor aktørene er tallrike og motivene spriker i mange retninger. Skal Petersen rydde opp i dette, må han opptre som noe mer enn en gummiløve. Form er ikke nok, den må forenes med substans. Det betyr at utenriksministeren må vise klarhet og handlekraft.

KOMPLEKSET rundt Mona Juul og Terje Rød-Larsen består av tre elementer. Det første handler om Peres-prisen, tjenestemannsloven og finansieringen av Rød-Larsens FN-oppdrag. Det andre elementet er knyttet til norsk innenrikspolitikk, hvor oppgjøret med Arbeiderparti-staten og dens nettverk står sentralt. Det tredje og viktigste elementet er Norges rolle som fredsmekler i Midtøsten. Stort verre kan det nesten ikke bli. Jan Petersen har fått utlevert et Kinderegg fra helvete.

RENT FORMELT kan spørsmålet om Mona Juul og tjenestemannsloven fortone seg som det enkleste. Det kan ikke være noen tvil om at lover og regler skal følges, og at det er UDs plikt å sørge for at det skjer. UDs håndtering framstår imidlertid som lite ryddig. På den ene siden er Petersen så stivt formalistisk at han nekter å snakke med sin egen ambassadør. På den andre siden foregår høyst selektive lekkasjer av informasjon som rammer Mona Juul. At håndteringen av informasjon er selektiv, bekreftes av den taushet som omgir den uttalelsen regjeringsadvokaten har gitt i saken. Selv om Statsministerens kontor har full anledning til å offentliggjøre denne, voktes papiret nærmest som kronjuvelene. Man kan spørre seg om hvorfor.

FRAMFOR NOEN har Inge Lønning gjennom sine initiativ gjort det klart at dette handler mer om politikk enn om forvaltningsskikk. Når Stortingets visepresident opptrer som om han er personalsjef i UD, nytter det ikke å fastholde at keiseren har klærne på. Lønning er ute på et politisk oppdrag hvor målet er å avdekke nettverk og prosjektfinansiering knyttet til sentrale Ap-folk. Det er i seg selv legitimt og forståelig, men krever en annen framgangsmåte enn den Lønning har valgt. At utspillene er pinlige både for Jan Petersen og Kjell Magne Bondevik, bekreftes av deres larmende taushet.

I SUM ER ALT dette alvorlig nok. Men affæren handler om langt mer enn jus og hjemlige politiske posisjoner. Riktignok prøver enkelte å redusere det norske fredsdiplomatiet til en dyr og unyttig knapphullsblomst, men slik er det ikke. Innsatsen i Guatemala, Midtøsten, Colombia og på Sri Lanka har gitt Norge en internasjonal posisjon som også tjener nasjonale interesser. Den samsvarer med det som må være doktrinen for et lite land i en stor verden: Vi må bruke vår posisjon på områder hvor vi står sterkt, til å oppnå resultater på områder hvor vi er svake. Dette har ikke vært noen selvfølge for Høyre eller for Jan Petersen. Tvert imot har partiet tradisjon for en ytterst konform utenrikspolitikk, noe John Lyng fikk erfare da han på 60-tallet krøllet pressen i diplomatiets stripete bukser. Nå lyder det forsiktige bankesignaler fra UD om at Jan Petersen ser med fornyet interesse på fredsdiplomatiets muligheter.

DA MÅ PETERSEN handle raskt. Det er ingen hemmelighet at både Peres og Arafat følger nøye med på hva som nå utfolder seg i Oslo. Den israelske utenriksministeren er rasende på det han oppfatter som beskyldninger om kriminell virksomhet. Arafat følger regionens klassiske reaksjon: Mine venners fiender er også mine fiender. Samtidig er Petersen under press for å gjøre noe med Ap-dominansen i fredsdiplomatiet, et ønske som også deles av Kjell Magne Bondevik. Parallelt skal han forsøke å forene det norske kravet om renslig embetsførsel med Midtøstens krav om smidighet, snarveier og smartness. Her har lederen i Høyre allerede møtt utenriksministeren i døra. Derfor står Jan Petersen nå overfor den viktigste utfordringen i sin politiske karriere.