Det store taktomslaget

Når kritikk stemples som krenkelse, rykker det autoritære samfunnet nærmere, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BARE UNNTAKSVIS beveger historien seg i kraftige rykk. Da er endringene lette å se: Krakkene på Wall Street i 1929 og 2008, tyskernes angrep 9. april 1940, atombomben over Hiroshima, Berlinmurens fall, angrepet på World Trade Center. Ellers skjer de store kursendringene i små steg, i komplekse mønstre som skjuler årsak og virkning og gjør at taktomslagene er vanskelige å registrere. Endringene i forholdet mellom individene og staten i vestlige samfunn er et slikt fenomen. Økt statlig kontroll og nye maktmidler introduseres så mykt og så spredt at det er lett å overse tendensen. Likevel kan det ikke være tvil om at hovedtendensen i verden i dag er svekket frihet og økt kontroll med menneskene.

TO RESOLUSJONER i FNs menneskerettsråd (UNHRC) om "Kampen mot krenkelse av religioner", er typiske eksempler på dette. Om man skreller vekk den pompøse språkbruken i vedtakene, er de i realiteten angrep på all religionskritikk. Rådet uttrykker «dyp bekymring» over at organisasjoner som jobber med menneskerettigheter de siste åra har angrepet religioner, herunder islam og muslimer. Det avviser fullstendig enhver diskusjon om en mulig sammenheng mellom terror og religiøs tro. I virkeligheten foretar rådet en dyptgående endring i arbeidet med sentrale menneskerettigheter: Hovedfokus flyttes fra å beskytte retten til frie ytringer, til å overvåke bruken av frie ytringer. I praksis innebærer det at kritikk eller angrep på religioner ikke lenger har FN-beskyttelse. Det er ingen liten sak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SAKEN BLE DRØFTET på et åpent møte i forrige uke, arrangert av den norske PEN-klubben, og med stortingspresident Thorbjørn Jagland og Per Edgar Kokkvold i Presseforbundet som innledere. For øvrig har tausheten vært kompakt. Her behøver man ikke være konspiratør for å se et mønster. Vi skyver det ubehagelige fra oss, bøyer nakken i frykt for terror og det ukjente og aksepterer integritetskrenkende politimetoder, lovgivning, overvåking og registrering. Det vil aldri mer komme en Muhammed-karikatur i noen «ansvarlig» norsk avis. Meninger som antas å krenke religiøse følelser vil effektivt bli luket vekk fra offentligheten. Vår utenrikspolitikk vil fastholde medfølelsen med ytringsfrihetens ofre, om ikke annet så av hensyn til vår eksport. Verden er stor. Norge er et lite land. Da er det kanskje greit at vi gjør oss små.

FORFATTEREN Michael Konoupek var til stede på møtet i PEN-klubben. Med sin bakgrunn i jernteppets Tsjekkoslovakia, satte han spørsmålet om kontroll og frihet på sin helt riktige spiss: Ytringsfriheten kan ikke misbrukes nok. Ropet om misbruk kommer alltid fra makthavere som skjuler sine kontrollbehov med sukrede ord om ansvarlighet, moral og krav om god smak. Slike dyder er det selvfølgelig stort rom for innenfor ytringsfrihetens rammer. Men de har liten verdi om vi ikke aksepterer det som krenker, sårer og utfordrer vedtatte normer og verdier. All utvikling er bygget på motsetningen mellom de nye og gamle, det aksepterte og det som utfordrer, det vakre og det heslige. Lar vi presteskap av ulik tro eller type fastsette ytringenes grenser, sitter vi i beste fall igjen med en halv frihet.

SAMTIDIG SKAL vi vokte oss vel for selvgodhet i ytringsfrihetens navn. Thorbjørn Jagland har rett når han påpeker at misbruket av ytringsfriheten her hjemme handler om fravær av dyptgående kritikk mot makten. Pressefolk behøver ikke være selvkritisk inntil det selvutslettende for å gå med på at vi imellom skyter småfugl med elefantrifle. Det går for lang tid mellom saker som Statoil og Iran eller Telenor og Bangladesh. At vi nidkjært passer på og påtaler etiske overtramp er helt nødvendig. Men i sum er antakelig medienes unnlatelsessynder et vesentlig større problem. Det omfatter både riksdekkende, regionale og lokale medier.

DE FRIHETER og muligheter vi vitterlig har adgang til i et samfunn som vårt, må brukes og mosjoneres om de ikke skal forfalle. Dessverre peker pilene i en annen retning. Hver dag tømmer vi de politiske institusjonene for makt og innhold. I økende grad flyttes ansvar og avgjørelser til domstolene. Vi velger individuelle, juridiske rettigheter framfor rettferdighet oppnådd gjennom felles opptreden og mobilisering. Vi konstruerer kvoteordninger i stedet for å vitalisere våre organisasjoner eller arbeidslivets hierarki. Politikerne har sluttet å lede, men er blitt flinke til å lese meningsmålinger. Framfor alt velger vi gang på gang den innbilte tryggheten som ligger i et passivt forhold til egne verdier. Fortsetter det slik reduserer vi ytringsfriheten, trosfriheten, demokratiske valg og rettsstaten til dekorasjoner.