Det store tilbakeslaget

Finanskrisen er kommet til en ny politisk fase. Nå skal den brukes til å skape mer høyrepolitikk, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FINANSKRISEN HAR utløst en global politisk handlekraft som er enestående i nyere tid. Overalt kappes politikere om å overby hverandre når det gjelder krisepakker. Garantier, lån og kapitaltilskudd kanaliseres til finanssektoren og til nøkkelindustri med en bastant kriseforståelse preget av øyeblikkets behov. Det er viktig og nødvendig at de politiske institusjonene fungerer og overtar ledelsen når økonomien truer med å bryte sammen. Samtidig kan vi øyne et tankevekkende paradoks. Statens risikovilje er bunnløs når det gjelder å redde kapitalismen, men nølende når det gjelder å redde verden. Å finansiere og organisere en ny klimapolitikk var og er en fottur i bratt terreng. Å skaffe krisepenger til bankene var derimot en svipptur i kabriolet. Denne forskjellen er uttrykk for noe mer enn ulikheter i de to krisenes akutte karakter. Ulikhetene i prioritering forteller at gjenreisning blir viktigere enn forandring.

FOR HVER DAG som går framstår krisehåndteringen i vårt land som et prosjekt, altså som et samlet, men tidsbegrenset grep for å rette opp en uheldig situasjon. Stadig færre snakker om krisens årsaker eller om behovet for reformer i finanssektoren og den økonomiske politikken. LOs forslag om en finanskommisjon som skal se på krisens årsak, virkning og nye utfordringer, er møtt med liten interesse. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), som i dag avholder sin årskonferanse med finanskrisen som tema, avviser helt behovet for en slik gjennomgang. Tvert imot vil NHO bruke krisen til å realisere gamle programposter når det gjelder skattelette og privatisering av offentlig sektor.

DET VI ER VITNE til er en dreining mot høyre i forståelsen og bruken av finanskrisen. Utviklingen har skjedd gradvis med uklare overganger når det gjelder analyse og handling. Likevel kan vi ane konturene av tre utviklingsfaser. Den første var preget av sjokk, vantro og opplevelse av et historisk tidsskille. Den uhemmede risikokapitalismen hadde begått harakiri og var død for all framtid. Gradvis forsvant den akutte krisefølelsen til fordel for fase to som handler om konsolidering og kontinuitet. Den opplevelsen ble skapt av et bredt register av krisepakker i mange land, noe som var tiltakenes hensikt. Den forsiktige, men økende, tilliten til at vi skal komme gjennom dette, er nå i ferd med å skape krisens tredje fase. Den handler om at kapitalen og høyresida har gjenvunnet sin selvtillit og ser nye muligheter i den åpne politiske situasjonen som krisen har skapt.

UTSPILLENE FRA NHO er et godt eksempel på dette. Forut for dagens storslåtte arrangement i operaen, har NHO hamret på betydningen av sine klassiske hjertesaker, nå i krisetapning. Det handler om skattelette for bedrifter og lønnstakere, om mer marked, mer konkurranse og privatisering av offentlig sektor. Høyre og FrP har kjørt samme hovedspor i sin kritikk av regjeringens krisehåndtering. Samtidig ser vi at foretak innenfor både privat og offentlig sektor bygger seg opp til å sluke andeler av den store krisepakken regjeringen legger fram 26. januar. Selv kirken, Den norske, vil ha 3.5 milliarder av potten til vedlikehold og nybygg. Forventningene om krisen som gullrush er voksende.

ANDRE KLARER IKKE bli kvitt sin uro. Det finnes nesten ingen offentlig kunnskap om hva Kristin Halvorsens såkalte gullkort til bankene på ufattelige 350 milliarder er brukt til. Vi vet at det som forsøk på å stimulere boligmarkedet har vært som å bære havre til en død hest. Det omsettes knapt boliger fordi ingen får låne penger. Samtidig melder 40 prosent av NHOs medlemsbedrifter at de har vanskeligheter med kreditter som tidligere var helt uproblematiske. Foran oss ligger dessuten utfordringen med enorme obligasjonslån i de store bedriftene, lån som må fornyes om kort tid. Når det gjelder den langsiktige økonomiske politikken, er finansministeren like utilnærmelig som prinsessen på glassberget. Kanskje er hun like mye fange også.

FINANSKRISEN BÆRER i seg en mulighet til viktige reformer fordi folks endringsvillighet øker. Det åpner for en dyptgående reform av finanspolitikken og skattesystemet som integrerer klima- og miljøutfordringene, som stimulerer langsiktighet, investeringsvilje, forskning og utvikling – og som setter grenser for lederlønninger som skrur opp risikonivået. Hvis politikerne ikke griper sjansen, risikerer vi det store tilbakeslaget. De siste tjue åra er det skapt en ny klasse av ledere og eiere som er blitt søkkrike på grunn av den svimlende økningen i elitens kapitalinntekter. Disse menneskene er stille nå, men denne tausheten er taktisk. Hvis vi ikke passer på, er de snart tilbake i posisjon.