Det store Tyskland

Torsdag møtes EUs statssjefer til toppmøte i Nice idet høstens franske formannskap går mot slutten. Som vanlig er det tilløp til krise og pessimisme foran møtet, men årets variant stikker litt dypere enn vanlig fordi alliansen mellom Tyskland og Frankrike er brutt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den tyske kansler Gerhard Schröder har gått åpent ut foran toppmøtet med et krav om økt innflytelse for Tyskland i EU, og begrunner det med at den tyske befolkning er økt til 80 millioner etter gjenforeningen mellom øst og vest. Toppmøtet må forholde seg til dette kravet, og uansett hvilket kompromiss som til slutt hamres ut på overtid, blir det tyske kravet på posisjonen som lederland stadig mer følbart i EU. Denne nye rangeringen av medlemslandene er en del av forberedelsene til at EU vil ta imot nye medlemsland en gang etter 2003.

  • Frankrike og president Jacques Chirac, som er vertskap for toppmøtet i Nice, er sterk motstander av at Tyskland skal skille lag med de andre store landene, som er Frankrike, Storbritannia og Italia. I dag har alle disse lik stemmevekt i EU. På vegne av Tyskland krever Schröder at vektingen av stemmer skal gjenspeile at det sammenslåtte Tyskland har en befolkning som er drøye 20 millioner større enn de tre andre store landene.
  • Det tyske kravet om å bli anerkjent som EUs ledende skaper ekstra problemer for det franske formannskapet, som ikke har klart å få til enighet om de nødvendige nyordninger i unionen foran utvidelsen fra 15 til kanskje 27 land. President Jacques Chirac har de siste dagene trålet de europeiske hovedstedene på jakt etter kompromisser og ordninger som også er tilfredsstillende for unionens små land. Besøket i Stockholm hos statsminister Göran Persson ble ganske kjølig siden Sverige setter seg absolutt imot alle forslag om endringer av ordningen som gir hvert enkelt land, uansett størrelse, hver sin kommisjonær i Brussel. Det fungerer sånn passe med 15 land, men vil bli uhåndterlig med 27 medlemsland, mener de store landene. De små, som Sverige, vil ikke gi opp denne rettigheten som både handler om reell makt og om viktige symboler.
  • Det var på forhånd stilt ganske store forventninger til det franske formannskapet i EU i høst. De forventningene er ikke blitt innfridd. Mye av forhandlingskraften og evnen er forsvunnet i den indre dragkampen mellom Jacques Chirac og statsminister Lionel Jospin, som trolig blir motkandidater ved presidentvalget i Frankrike i 2002. I enkelte kommentarer blir dette halvåret sammenliknet med det smått katastrofale formannskapet til Storbritannia i 1992. Foran møtet på torsdag er det følgelig høyst usikkert hvor langt statssjefene kommer i denne omgang, og hvor mye som skyves over til Sverige, som tar over formannskapet i unionen fra nyttår.
  • Sverige er ikke med i den økonomiske og monetære union, og rangerer sammen med Danmark som et av unionens unntaksland. Det vil bli flere i denne kategorien etter hvert som nye land slutter seg til. Det sikreste resultatet av toppmøtet i Nice er at den nåværende vetoretten, der ett land kan stanse felles prosjekt inntil en spesialordning eventuelt er funnet og satt i verk, vil bli svekket. Etter Nice, eller seinest etter junitoppmøtet i Göteborg, vil det være mulig for en gruppe land å inngå avtaler om mer omfattende integrering enn de øvrige medlemslandene vil være med på. Gradvis vil det da utvikle seg noe ekspertene har døpt «Europa i to hastigheter». Det skal ikke lenger være mulig for ett land alene, eller for en mindre gruppe land, å stanse integreringsprosjekter som andre er interessert i å gjennomføre. Mens Danmark og Sverige er tilbakeholdne EU-medlemmer, er Finland entusiastisk integrasjonstilhenger som støtter planen om å samordne landenes skattepolitikk i unionen.
  • Det er ikke bare den norske utenriksminister Thorbjørn Jagland som sammenlikner de endringene Europa nå står foran, med tiåret vi har bak oss etter Murens fall i 1989. Ute i Europa blir denne vurderingen ansett som forsiktig og ganske konservativ. I en tale forleden der han beklaget den vridde framstillingen av EU i britisk presse, beskrev den britiske utenriksminister Robin Cook utvidelsen av EU som «foreningen av Europa». Det kan ikke være riktig at en slik utvikling har liten betydning for Norge.