Det store Vi

Irak-krigen kan ikke bare knuse et regime, den kan også knuse en drøm.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRIGEN MOT IRAK vil avgjøre både president George W. Bushs politiske framtid og forme kommende amerikanske presidenters rolle og makt i internasjonal politikk. Den vil også være med på å bestemme forholdet mellom USA og FN i framtida.

Blir den lang og blodig, kan det skje et regimeskifte i USA lenge før regimeskiftet i Irak er på plass. Da kan en ny president i USA finne det svært fornuftig å samarbeide med FN i framtida. Han vil trolig også finne det klokt å ha gode venner i Europa. Blir krigen kort, med tap som aksepteres av det amerikanske folket, kan FNs rolle bli dramatisk endret. Og da, om noen år, er kanskje ansvaret for verdensfreden flyttet fra FN i New York til Det hvite hus i Washington. Hvor den amerikanske presidenten da er etablert i rollen som den gode diktator, med den sterkestes rett til å skifte ut nye regimer med våpenmakt, i demokratiets navn.

Spekulativt? Ja visst. Men Irak-krigen kan ikke bare knuse et regime, den kan også knuse en drøm. Det er drømmen om «Det store Vi», innebygd håpet om at det virkelig kan etableres en organisasjon som forener verdens folk og som taler på vegne av dem alle. Som kan styre jordas begrensede ressurser som skal deles mellom 13 milliarder mennesker - i ei ikke altfor fjern framtid.

MAKTEN MOT DRØMMEN? Ordet mot våpnene? Det er en krig i kjernen av alle kriger. Også den kan få betydning i dragkampen om FNs framtid. Men hva har FN egentlig oppnådd, når det gjelder de globale problemene, som miljø og fattigdom, barnearbeid og kvinnefrigjøring? I FNs tidsregning er vi nå inne i «vannets år». Tilgangen til reint vann er trolig det internasjonale problemet det haster aller mest med å få løst. FNs initiativ er bare et bitte lite skritt på veien. Det er vel heller den beste illustrasjonen på FNs avmakt i dag, organisasjonens tungroddhet og dens manglende evne til å arbeide effektivt for alles beste. Men samtidig er FN den eneste organisasjonen som har kimen i seg til nettopp dette, til virkeliggjørelsen av drømmen om Det store Vi.

Dette er det ideologiske bakteppet for vurderingen av Irak-krigens behandling i FN. Annen runde er nå i gang der. Særlig synlig er det ikke, for denne gangen står striden om det hverdagslige, om makt og penger. Hvem som skal betale regninga for krigen, og hva slags styre Irak bør ha etter krigen, om det skal være et sivilt eller militært. Frontene fra før krigen ligger der fortsatt. Land som Frankrike, Tyskland, Russland og Kina mener at krigen er ulovlig. USA mener det motsatte, og vil nå dele regninga for krigen med både FN og andre land. Men Frankrike og de andre mener at alle FN-vedtak nå om Irak vil virke som en akseptering av krigen på etterskudd. Med andre ord er det først og fremst en diplomatisk ordkrig, hvor de mektigste strides seg imellom. De andre medlemmene i FN kan ikke gjøre stort annet enn å si sin mening. Og mange gjør ikke det engang.

DET ER KANSKJE ikke så rart. Det er et godt prinsipp, både for de aller minste og de nest mektigste, å være på parti med den aller sterkeste når framtida skal formes. Dette prinsippet skinte ganske klart igjennom da FNs sikkerhetsråd klarte å løse et av problemene Irak-krigen la på bordet foran dem. Det dreide seg om milliarder av kroner som FN har i banken, inntekter fra salg av irakisk olje. De pengene skal FN nå kunne bruke til humanitær hjelp i Irak. Selv Frankrike synes ikke at et slikt vedtak sanksjonerte krigen. Det er kanskje heller ikke så rart. Når et land som blir angrepet har penger til selvhjelp, slipper jo andre litt lettere unna, både regningene og utfordringene.

Men dyrt vil det bli, for alle, og vanskelig, særlig for FN. FN er best kvalifisert til å hjelpe Irak humanitært, men har ennå ikke fått hovedansvaret. Hvis beslutningene ikke tas raskt, kan sivilbefolkningen i Irak bli påført ekstra og unødige lidelser. Slik sett vil Irak-krigen kunne avsløre FN, hva organisasjonen både kan brukes til og misbrukes som. Og hvem får makten i Irak? Den som bærer byrden av krigen, skal også styre seieren, sier USA. Foreløpig. Seirer kan også bli tunge å bære alene.