Det summer av juss

Denne uka skrev Dagbladet at tidligere statsråd Marit Arnstad skal bli advokatfullmektig i advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech. Politikken er blitt hennes springbrett til en juridisk karriere. I gamle dager var det omvendt: Jussen var springbrett til politikken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagens jurister har ikke store ambisjoner i det offentlige rom. Når rettsvitenskapens representanter omtales i mediene, handler det mer om penger og forretninger enn om statsstyret, mer om interesser enn rettferdighet. Jussen er blitt næring. Juristen som rettens tjener, juristen som den lille manns forsvarer, juristen som dommer, juristen som statsmann står lavt i kurs.

  • Hvis jeg i dag skulle stille mine lesere spørsmålet om hvem som er det siste års fremste representant for den juridiske profesjon i vårt land, ville 90 prosent svare Ole Lund. Fra sin base hos BA-HR, den digitale kortversjonen av det mer fornemme Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen, går han børsens aktører til hånde for en årsinntekt på mellom fem og ti millioner.
  • Retten er på mange måter samfunnsstridens medium, og juss var sammen med historie en nasjonal vitenskap, selv om romerretten, som all retts mor, var med og bygde et imperium. Jussen hadde en sentral plass i nasjonsbyggingen. Men det inngikk i deres selvforståelse at juristene hadde retten som oppdragsgiver. I dag har jussen klienter som oppdragsgivere. De kjemper ikke primært for rettferdighet, men for å vinne saken for den som betaler. Og siden honoraret er avstemt etter de verdier som står på spill, sier det seg selv at den som har de økonomisk sterkeste klientene, også har de største inntektene. Og siden penger også er blitt rettferdighetens målestokk, sitter det knapt en jusstudent på lesesalene som ikke kjemper for karakterhundredelene med kroner og øre flimrende for sine øyne.
  • Slik var det ikke for bare få år siden. Da var toppen av en juridisk karriere å bli dommer. Sorenskriveren tilhørte the upper ten på tettstedet. Juristene hadde sine ambisjoner i det offentlige rom. Slik var tradisjonen fra 1814. Eidsvollsverket i seg selv var juristers verk. Juristene Schweigaard, Stang, Aschehoug, Sverdrup og Hagerup var nasjonale strateger. Til langt inn i etterkrigstida hadde de en dominerende stilling på den politiske arena. Wilhelm Thagaard var jurist, som Jens Chr. Hauge og John Lyng. I dag kjenner jeg bare et par stortingsrepresentanter med juridikum. Den ene er Jan Petersen, men han er ikke kjent for sin juss.
  • For bare et par tiår siden lyttet vi gjerne til de juridiske professorer. Johs. Andenæs, Anders Bratholm, Thorstein Eckhoff, Torkel Opsahl talte med autoritet. I dag er Eivind Smith enslig svale i «Dagsnytt atten». Og selv strafferettens utøvere, folk som advokatene Alf Nordhus, Olav Hestenes, Ole Jakob Bae, Knut Blom, grep ordet i den offentlige samtalen og talte med myndighet i den rettspolitiske debatt. Slik var de med og holdt landet sammen. Jussen var et kall og en lidenskap i rettens og fellesskapets tjeneste. I dag er selv forsvarsadvokatene snevert opptatt av å vinne sine saker. Og forretningsadvokatene skyr rettssalene, de finner løsninger i utenomrettslige forhandlinger i de lukkede rom. Det er som styreformann vi møter Ole Lund offentlig, sjelden i svart kappe foran dommerne.
  • Jussens postnasjonale kontekst er den globale kapitalismen. Utviklingen krever stor grad av spesialisering, og den ensomme forretningsadvokat med bred portefølje er blitt til de store advokatfirmaer der skatterett bare er en av spesialitetene. BA-HR har vel et hundretall jurister, i London har Clifford Chance 3100, mens Baker & McKinzie i Chicago har 2300. De bygger opp internasjonale nettverk, lex mundi, som det heter i romerrettens språk.
  • En gang representerte jussen en trussel mot dem som tok seg til rette på markedet. De beste jurister var ikke på oppkjøpslistene, enten de var politisk radikale eller konservative. Jeg vet ikke om Marit Arnstad satt på sitt statsrådskontor i Olje- og energidepartementet og tenkte på hvilket firma hun skulle nærme seg i sitt postpolitiske liv. Det er ikke engang sikkert det var nødvendig, for de nettverk hun opparbeidet er i seg selv en kapital ved alle forhandlinger på dagens profesjonsbørs. Nå blir hun landets mest berømte advokatfullmektig i et av landets fornemste advokatfirmaer. Men i valget mellom Peder Aas og Statoil som klient, tar nok også hun den siste.