Det taktiske klypet

Først satte hun våpen på lager. Så ville hun ut i verden og krige. Noen må ha snakket med henne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN ENE DAGEN

ville forsvarsminister Kristin Krohn Devold legge norske krigsskip til kai. Den neste ville hun melde inn norske styrker i EUs nye kampgrupper. Fredelig det ene øyeblikk, krigersk i det andre. Noen må ha kløpet henne i baken.

Ikke bokstavelig talt, selvfølgelig. Men menn må ha oppsøkt henne. Slike som kan alt om kriger og våpnenes sanne natur. Først nikket de sammen med henne. Det er sant at krigsskip er svært dyre i drift. Og det er viktig å få kuttet forsvarsutgifter. Men det kan ikke gjøres på den måten, sa de. Uten å si det rett ut.

DE KLAPPET

henne ikke på låret, eller noe slikt. De festet blikket på alle andre steder enn kroppen hennes. Det de gjorde, likevel, var å fortelle henne at hun, i et svakt øyeblikk, nok hadde latt kvinnen i seg få overtaket. Våpen på lager er impotente. Kriger kan aldri være feminine. Men de brukte ikke slike ord, mennene snakket bare om våpnenes natur og egenart.

I SIN FORFØRELSE

av ministeren, det kan faktisk kalles det, tok mennene utgangspunkt i at krig er industri. De viste til at Norge nettopp har kjøpt nye fregatter. Og at Norge, om ikke så lenge, skal kjøpe nye jagerfly. De formulerte ikke de opplagte spørsmålene, bare lot dem henge i lufta. Skal fregattene også legges til kai? Skal jagerflyene parkeres i hangarene sine?

Så, etter å ha latt de opplagte spørsmålene besvare seg selv, snakket de om våpnenes egenart. Et forlatt krigsskip, med hengende kanoner, bundet fast til landjorda, ser ikke særlig krigersk ut! sa de, uten å si det. Våpen, sa de, er ikke som andre industriprodukter. De skal ikke bare vedlikeholdes, de skal brukes. De MÅ brukes! sa de uten at det ble sagt. Grunnen til det ligger ikke så mye i våpnenes egenart, men mest i deres operativitet, som de sa.

Idet de åpnet døra til framtida. Norge BØR delta operativt i kriger som kommer, sa mennene. Og det var da de, billedlig talt, kløp ministeren i baken. De sa bare at om Norge skal ha noen rolle å spille i framtidas kriger, så må vi bruke våre begrensede ressurser på en taktisk klok måte. Sa de, og da trengte de ikke å si noe særlig mer.

FOR MINISTEREN

var allerede i ferd med å kvitte seg med sitt kjønn, det også billedlig talt. Hun forsto at lagrede våpen ikke har livets rett, at kanoner må stå rett til værs i åpen sjø. At kanoners drønn ikke bare sikrer frihet og fred, demokrati og militær hjelp fra allierte, men også nye, egne våpen. Og hun forsto da hva mennene hadde forklart for henne, uten å si det, at uten brølende våpen har heller ikke Forsvaret livets rett.

FORDI NYE

våpensystemer faktisk er eventyrlig dyre! Og så vanskelig å forklare! Man kjøper ikke nytt for milliarder og putter det på lager! Den som sparer i våre dager, får absolutt ingenting! Forsvaret er ingen husmorskole! hadde mennene sagt, med helt andre ord, uten å heve stemmen. Og ministeren forsto at hun, umiddelbart, måtte heve sin ømme bak, billedlig talt, fra stolen og sette norske våpen i arbeid. Det har hun altså gjort. Norske soldater skal delta i EUs nye kampgrupper, som er et helt nytt forum for våpenbruk, som mennene ville ha kalt det, uten å si det.