Det totalitære økosamfunnet

Miljøbevegelsen representerer vårt største klimaproblem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Alle som så visepresident Al Gore og landsmoder Gro Harlem Brundtland smiske med hverandre på Skavlan på forsommeren, visste hvor Fredsprisen ville havne. Al Gore har gått fra å være visepresidenten som startet flere kriger i den virkelige verden til å bli frelseren som tar til orde for en helt ny og moralsk verdensorden for de troende. Gore har flyktet ut av politikken og over i fiksjonens rike. Han er blitt en tegneseriefigur som reiser jorda rundt på første klasse og svir av mer C02 enn noe annet levende vesen, da kanskje bortsett fra Johan Galtung. I kofferten har han med seg et slideshow med masse faktiske feil ifølge britisk høyesterett, men tilsatt effektfull lyd fra lydtrollmenn i Hollywood. Det er tross alt bedre at budskapet er effektfullt, enn at det er sant.

Miljøbevegelsen trengte sin yppersteprest på samme måte som inkvisisjonen trengte en pave. Slik inkvisisjonen jaktet på kjettere, jakter miljøbevegelsen nå på alle som er så umoralske at de ikke tror verden går under om ti år hvis vi ikke gjør noe drastisk. Fra det ene kjellerdypet etter det andre kommer mørkemennene som orkene i Ringenes herre, og sprer skrekk og gru. Det er kloden som står på spill, alt annet er vranglære og alle som opponerer må straffes. Sjefsmørkemann er Pål Prestrud, sjefen i CICERO. Hans tunge og melankolske framtoning slipper ingen strimer av lys gjennom. Hans plikt er å forberede verden på dens undergang. Selv den vanligvis så teknooptimistiske Frederic Hauge ser mer og mer ut som en pompøs middelaldermunk som balanserer mellom å henfalle til hedonisme fordi alt håp er ute, og en moderne refsende utgave av Brand. Lengst går villsauen fra Vestlandet, Kurt Oddekalv, som mener at menneskene må akseptere at naturen slår tilbake og at det er helt ok at noen mennesker blir spist av bjørner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det klimaet som er skapt de siste åra står ikke tilbake for andre mer totalitære regimer vi ikke liker å sammenlikne oss med. All meningsbrytning skal slås hardt ned på. Dissidentene skal ufarliggjøres og enigheten skal dyrkes. Miljøbevegelsens argumentasjon for å hindre meningsbrytning er like enkel som den er latterlig. Det er bevist, altså laget statistiske framskrivninger, at kloden står ovenfor katastrofer av hittil uant art, hvis ikke CO2-utslippene reduseres drastisk nå. Derfor vil all uenighet svekke en kraftfull handling, og dermed øker sjansene for at verden går under. En slik sirkelargumentasjon umuliggjør all diskusjon. Redaktør Erik Tunstad i forskning.no blir æreskjelt på det groveste av Pål Prestrud og hans mørkemenn hver eneste gang de prøver seg på en edruelig klimadebatt. Tunstad får høre at han har en agenda og er korsfarer. Hvem er det som egentlig er korsfarer her? I demokratiet er det faktisk slik at den rødgrønne regjeringen, som styrer verdens rikeste stat, utmerket godt kan initiere drastiske klimatiltak selv om en håndfull vitenskapsmenn på UiO er skeptiske til miljøbevegelsens skremsler. Vi hadde fremdeles levd i middelalderens mørke hadde Prestrud klart å kneble ytringsfriheten. Hele Europas ærerike fortid helt fra Sokrates tid er drevet fram av dissidenter.

Al Gore snakker gjerne om hvordan klimautfordringene må møtes med en moralsk revolusjon fordi politikken svikter. Ifølge Gore opplever vi en åndelig krise; mennesket er degenerert og ødelegger for vår egen arts framtid. Men ved å gi opp politikken og appellere direkte til menneskets egen moral gir man fra seg alle virkemidlene. Å skremme folk endrer ikke folks atferd. Det blir like banalt som da ungdomsskolene fikk besøk av noen med strupekreft. Den dagen lå det spredd tobakk og røyk i skolegården. Neste dag hadde de kjøpt ny røyk. Det viktigste virkemidlet som politikken kan ta i bruk er økonomiske incentiver. Led folk i riktig retning med belønning. Gjør det lett å leve bærekraftig. Stimuler forskning på energisystemer som ikke er basert på ikke-fossile brensler. Mennesket er irrasjonelt og hvis det føler at enden er nær, vil det føre til en oppblomstring av dyrisk egoisme der ingen tenker lenger enn sin egen selvoppholdelsesdrift. Som da amerikanerne forberedte seg på å få en atombombe i huet og begynte å bygge bunkere i hagen sin på 60-tallet.

Hvor uendelig stort sprik er det ikke mellom miljøbevegelsens trusler om dommedag og miljøtiltakene i forslaget til statsbudsjett? Kan det være slik at miljøbevegelsen har en egeninteresse av å hausse opp miljøproblemene for dermed selv å plassere seg sentralt i det politiske landskapet? Al Gore begynte å snakke om «oppvarmingsholocaust» i 1986, og hele miljøbevegelsen fikk vann på mølla i noen år rundt 1990, før miljøbevegelsen gikk i dvale før de to siste åra igjen. Miljøbevegelsen trenger rett og slett konkrete hendelser; som Tsjernobyl, algeoppblomstring eller Al Gores Oscar-belønte slideshow for å få oppmerksomhet. Men det funker. Frederic Hauge oppfører seg mer og mer som den egentlige statsministeren vår og nærmest avsetter statsråder som det passer han. Er det ikke litt snålt at Hauge agerer som vår moralske landsfader når han i utgangspunktet primært er god på hvordan sjøfugler liker oljeutslipp og elektriske biler? Godt hjulpet av ypperstepresten Gore må all politikkutøvelse nå legge fram et CO2-regnskap. I praksis betyr dette politikkens død. Ingen politisk innovasjon er lenger mulig, for hver gang en tanke skal tenkes er miljøbevegelsens yppersteprester der og avkrever et CO2-regnskap. Alle statsråder i Norge reduseres til miljøvernministere og slåss om miljøbevegelsens gunst – der den endelige godkjennelsen kommer i form av tommelen opp fra Hauge eller Prestrud.

I snart femti år har Europa vært hjemsøkt av trusselen om dommedag. Ordtaket om at det er bedre å være føre var enn etter snar er en sunn leveregel, men på nær sagt samtlige områder er verden blitt et bedre sted å leve. Hvis det er noe som tar livet av vår sivilisasjon er det ikke klimaet, men vår manglende selvtillit på vegne av mennesket. En fruktbar måte å tilnærme seg klimaproblematikken på er ved å sette munnkurv på miljøbevegelsen, slutte med ørkesløse debatter om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, og høyne klimaberedskapen i samfunnet ved at planleggingen tar høyde for et mer dramatisk klima. Hvis vi ikke klarer å slå tilbake den moralsk fundamenterte miljøbevegelsen, er det Gondor og mørkets krefter som vinner. Da er alt håp ute.

Det totalitære økosamfunnet
LØSNING ELLER PROBLEM?: «Yppersteprest» og fredsprisvinner Al Gore, «Statsminister» og Bellona-leder Frederic Hauge samt «Mørkemann» og klimaforsker Pål Presterud. Miljøbevegelsen er vårt største klimaproblem, skriver Erling Fossen. Foto: SCANPIX
LØSNING ELLER PROBLEM?: «Yppersteprest» og fredsprisvinner Al Gore, «Statsminister» og Bellona-leder Frederic Hauge samt «Mørkemann» og klimaforsker Pål Presterud. Miljøbevegelsen er vårt største klimaproblem, skriver Erling Fossen. Foto: SCANPIX Vis mer
Det totalitære økosamfunnet
I snart femti år har Europa vært hjemsøkt av trusselen om dommedag. Hvis det er noe som tar livet av vår sivilisasjon er det ikke klimaet, men vår manglende selvtillit på vegne av mennesket, skriver Erling Fossen.